Vekkelsesbevegelser i nyere tidVekkelsesbevegelser i nyere tid
Overalt hvor Guds ord trofast er blitt forkynt, har resultatet bekreftet dets guddommelige opprinnelse. Guds Ånd fulgte hans tjeneres budskap, og Ordet hadde kraft. Syndere følte at deres samvittighet våknet. «Det sanne lys som lyser for hvert menneske,» skinte i hver hemmelig krok i deres sinn, og skjulte ting kom for dagen. De ble grepet av dyp syndserkjennelse. De ble overbevist om synd, om rettferdighet og om den kommende dom. De fattet Guds rettferdighet, og i sin urenhet og med sin skyld fryktet de for å stå frem for ham som gransker hjertene. I fortvilelse ropte de: «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?»
Da de fikk øye på Golgatas kors med dets ufattelige offer for menneskenes synd, ble de klar over at ikke noe annet enn Kristi fortjeneste kunne sone for dem. Ikke noe annet kunne forlike menneskene med Gud. I tro og ydmykhet tok de imot Guds lam som bærer verdens synd. Ved Jesu blod fikk de tilgivelse for «de syndene som var begått».
Kjennetegn på sann vekkelse
Disse menneskene bar frukt som svarte til omvendelsen. De trodde og ble døpt og begynte å leve et nytt liv som nye skapninger i Kristus Jesus. De fulgte ikke lenger sine tidligere lyster, men i troen på Guds Sønn fulgte de i hans fotspor, gjenspeilte hans karakter og renset seg, likesom han er ren.
Nå satte de pris på det de før avskydde, og avskydde det de før satte pris på. De som var stolte og hovmodige, ble milde og ydmyke. De forfengelige og overmodige ble alvorlige og stillferdige. De lettsindige ble gudfryktige, drankere ble edruelige og de lastefulle ble rene. Verdslig snobberi forsvant. De troende fulgte oppfordringen fra apostelen Peter: «La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.» (1. Pet. 3, 3-4).
Vekkelsene førte til ydmykhet og dyp selvransakelse. Et typisk trekk var den alvorlige og inntrengende appell til de uomvendte, og byrden for dem som var kjøpt med Kristi blod. De bad og kjempet med Gud for at mennesker skulle bli frelst. Resultatet av slike vekkelser var personer som ikke vek unna selvfornektelse og offer, men gledet seg fordi de ble aktet verdige til å lide vanære og utstå harde påkjenninger for Kristi skyld.
Folk så hvordan det skjedde en forandring i liv og levnet hos dem som bekjente Jesu navn. Deres innflytelse gagnet omgivelsene. De samlet med Kristus og sådde i Ånden for å høste et evig liv. Om dem kunne det sies: «Sorgen drev dere til omvendelse. ... For når sorgen er slik Gud vil, fører den til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men verdens sorg fører til død. Se hva det førte til at dere lot sorgen bli som Gud vil: iver, forsvar, harme og frykt, lengsel, alvor og vilje til å straffe. På alle måter har dere vist at dere er uten skyld i denne saken.» (2. Kor. 7,9-11).
Dette skjer når Guds Ånd får virke. Sann omvendelse vil forandre livet. Dersom synderen gir pant tilbake, erstatter det han har ranet til seg, bekjenner sine synder og elsker Gud og nesten, kan han være sikker på at han har fått fred med Gud. Slik virket vekkelsene i tidligere tider. Resultatene viste at Gud brukte dem som et middel til å frelse mennesker og til å øve en positiv innflytelse på samtiden.
Kjennetegn på falsk vekkelse
Mange av vekkelsene i nyere tid er helt forskjellige fra den åpenbaring av Guds nåde som i tidligere tider kjennetegnet det arbeid hans tjenere utførte. Riktignok blir interessen vakt i vide kretser. Mange gir til kjenne at de er blitt omvendt, og det er stor tilstrømning til de ulike kirkesamfunn. Men resultatene gir likevel ikke skjellig grunn til å tro at det har skjedd en tilsvarende åndelig vekst. Lyset som flammer opp for en tid, dør snart ut, og mørket blir enda tettere enn før.
Populære vekkelser blir ofte satt i gang ved at man appellerer til fantasien, pirrer følelsene og tilfredsstiller trangen til det som er nytt og spennende. De som blir vunnet på denne måten, har ikke særlig lyst til å høre Bibelens budskap, og har liten interesse av profetenes og apostlenes vitnesbyrd. Dersom et møte ikke er sensasjonspreget, har det liten interesse. En forkynnelse som taler til sunn fornuft, vekker ingen gjenklang. De tydelige advarslene i Guds ord som gjelder deres evige liv, gir de ikke akt på.
For den som virkelig er omvendt, vil forholdet til Gud og de evige ting være det viktigste i livet. Men hvordan er det med sann gudsfrykt i de populære kirkesamfunn i vår tid? Medlemmene gir ikke slipp på sin stolthet og sin kjærlighet til verden. De er like uvillige til å fornekte seg selv og ta korset opp og følge den milde og ydmyke Jesus, som de var før de ble omvendt.
Fritenkere og skeptikere spotter kristendommen fordi mange som kaller seg kristne, ikke kjenner dens prinsipper. Mange trossamfunn er så å si uten kraft og gudsfrykt. Fester, underholdninger, praktfulle boliger og pynt og stas har hindret folk i å tenke på Gud. Eiendom og verdslige sysler opptar sinnet, og det som hører evigheten til, får liten oppmerksomhet.
Falsk etterligning
Til tross for den utbredte mangel på tro og fromhet, finnes det oppriktige kristne i disse kirkesamfunn. Før Guds straffedommer til sist rammer jorden, vil det blant Guds folk skje en slik gjenoppvekkelse av ekte gudsfrykt som man ikke har vært vitne til siden apostlenes tid. Gud vil gi sitt folk Ånd og kraft. Da vil mange forlate de kirkesamfunn der kjærlighet til verden har fortrengt kjærligheten til Gud og hans ord. Mange, både forkynnere og legfolk, vil med glede ta imot det budskapet som Gud sender i denne tiden for å berede folk for Kristi gjenkomst.
Satan vil forsøke å motvirke dette, og før tiden er inne for en slik bevegelse, vil han prøve å forhindre den ved å fremby en etterligning. I de kirkesamfunn som han får i sin forførende makt, lar han det se ut som om Guds spesielle velsignelser blir utøst. Ting vil skje som blir oppfattet som stor åndelig interesse. Mange vil fryde seg over at Gud utfører store ting, mens det er en annen ånd som er i virksomhet. I religiøs forkledning vil Satan prøve å utvide sin innflytelse i kristenheten.
I mange av de vekkelser som har funnet sted de siste femti år, har de samme krefter vært i virksomhet i større eller mindre grad, og de vil også prege de enda mer omfattende bevegelser i fremtiden. Det skjer en følelsesmessig opphisselse og en sammenblanding av sannhet og villfarelse som lett kan føre på villspor. Men ingen behøver å bli bedratt.
I lyset fra Guds ord er det ikke vanskelig å gjøre seg opp en mening om disse bevegelsene. Når mennesker setter Bibelen til side og vender seg bort fra de klare, prøvende sannheter som krever selvfornektelse og forsakelse, kan vi være sikre på at Guds velsignelser uteblir. Kristus selv gav oss denne målestokken: «På fruktene skal dere kjenne dem.» (Matt. 7,16). Etter denne regelen er det tydelig at disse bevegelsene ikke er av Guds Ånd.
Lydighet fremfor alt
I sitt ord har Gud åpenbart seg selv. For alle som tar imot sannheten som finnes der, er det et skjold mot Satans bedrag. Fordi folk har tilsidesatt Bibelens sannhet, er døren blitt åpnet for de onder som nå er så utbredt i religiøse kretser. Folk har i stor utstrekning glemt innholdet og betydningen av Guds lov. En feilaktig oppfatning av lovens innhold og krav og dens evigvarende gyldighet har ført til uriktige meninger om omvendelse og helliggjørelse. Resultatet er at kravene til gudsfrykt i menigheten er senket. Her er forklaringen på at vekkelsene i vår tid mangler Guds Ånd og kraft.
I de forskjellige kirkesamfunn finnes det gudfryktige personer som innrømmer og beklager dette forhold. I omtalen av de farer som truer kristenheten i vår tid, sier professor i teologi Edward A. Park: «Det er farlig når man fra prekestolen forsømmer å forkynne Guds lov. I tidligere tider var prekestolen et ekko av samvittighetens stemme. ... Våre mest fremtredende forkynnere talte med myndighet fordi de fulgte Mesterens eksempel og fremhevet loven, dens påbud og advarsler. De pekte på de to store grunnsetningene - at loven åpenbarer Guds fullkommenhet, og at de som ikke bryr seg om loven, heller ikke bryr seg om evangeliet. For både loven og evangeliet er et speil som gjengir Guds karakter. Denne forsømmelsen fører til at folk undervurderer syndens ondskap, omfang og gru. Overtredelsen er like syndig som budet er rettferdig. ...
I sammenheng med de farer som alt er nevnt, er også muligheten for å undervurdere Guds rettferdighet. I dagens forkynnelse er det en tendens til å skille Guds rettferdighet fra hans kjærlighet, og redusere kjærligheten til å bli bare en følelsessak i stedet for å opphøye den til et prinsipp. Det nye teologiske prisme spalter det som Gud har føyd sammen. Er Guds lov god eller ond? Den er god. Altså er rettferdigheten god, for den gjør det mulig å håndheve loven. Når mennesker kommer i vane med å undervurdere Guds lov og rettferdighet og omfanget og skadevirkningen av ulydighet, er det lett også å undervurdere nåden som har skaffet soning for synd.» Slik mister folk sansen for evangeliets verdi og betydning, og snart er de parat til endog å forkaste selve Bibelen.
Mange forkynnere påstår at Kristus ved sin død avskaffet loven, og at man derfor er fri for dens krav. Noen fremstiller den som et trelldomsåk og en kontrast til den frihet evangeliet gir. Men slik oppfattet ikke profetene og apostlene Guds hellige lov. David sa: «La meg ferdes i åpent land, for jeg spør etter dine påbud!» Apostelen Jakob henviser til tibudsloven som «den kongelige lov» og «frihetens fullkomne lov». Og et halvt århundre etter korsfestelsen uttalte Johannes en velsignelse over dem «som holder hans bud» (ifølge gammel oversettelse), så de får rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. (Salmene 119,45; Jakob 2,8; 1,25; 1. Joh. 2,3; Åp. 22,14).
Det finnes ikke noe grunnlag for påstanden om at Kristus ved sin død opphevet Guds lov. Hvis det hadde vært mulig å forandre eller oppheve loven, ville Kristus ikke ha behøvd å dø for å frelse menneskene fra syndens straff.
Kristi død opphevet ikke loven, men viser tvert om at den er uforanderlig. Guds Sønn kom for å «gjøre loven stor og herlig». Han sa: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene! ... Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.» Om seg selv uttalte han: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.» (Jesaia 42,21; Matt 5,17-18; Sal. 40,9).
Ifølge sin natur er Guds lov uforanderlig. Den åpenbarer lovgiverens vilje og karakter. Gud er kjærlighet, og hans lov er kjærlighet. De to store prinsipper i loven er kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Kjærligheten er «oppfyllelsen av loven».
Guds natur er rettferdighet og sannhet. Slik er også hans lov. Salmisten sier: «Din lov er sannhet.» «Alle dine bud er rettferdige.» Og apostelen Paulus slår fast: «Så er da loven hellig, og budet er hellig, rett og godt.» (Sal. 119,142.172; Rom. 7,12). En slik lov som er uttrykk for Guds sinn og vilje, må bestå like lenge som lovgiveren.
Lovens plass i Guds plan
Omvendelse og helliggjørelse har til hensikt å forsone menneskene med Gud ved å bringe dem i samsvar med prinsippene i hans lov. I begynnelsen ble mennesket skapt i Guds bilde. Adam var i fullkommen harmoni med Guds lov og hans natur. Rettferdighetens prinsipper var skrevet i hans sinn. Men synd skilte ham fra Skaperen, og han gjenspeilte ikke lenger Guds bilde. Han kom i konflikt med prinsippene i Guds lov. «Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud, for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det.» Men «så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne», for at menneskene skulle bli forsont med Gud.
Ved Kristi fortjeneste kan mennesket igjen komme i harmoni med Skaperen. Hjertet må bli fornyet ved Guds nåde, det må få et nytt liv fra ham. Denne forandringen er den nye fødsel, og uten den, sier Jesus, kan ingen «se Guds rike». Rom. 8,7; Joh. 3,16.1-5).
Overbevisning om synd er det første steg til forsoning med Gud. «Synd er lovbrudd.» «Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (1. Joh. 3,4; Rom. 3,20). For å kunne innse sin skyld må synderen prøve sin karakter med Guds store norm for rettferdighet. Den er et speil som åpenbarer fullkommenheten i en rettferdig karakter og setter mennesket i stand til å se manglene i sin egen.
Loven viser en person at han er en synder, men den gir ikke noe botemiddel. Den lover liv til den som vil tjene Gud, men erklærer at overtrederens lodd er døden. Bare Kristi evangelium kan fri ham fra syndeskyld og straff. Han må vende om til Gud, for det er hans lov han har overtrådt, og han må tro på Kristus som er hans sonoffer. Slik får han tilgivelse for sine tidligere synder og får del i guddommelig natur. Han hører Gud til og har fått barnekårets ånd som gjør at han roper: «Abba, Far»!
Er han nå fri til å overtre Guds lov? Paulus sier: «Opphever vi så loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.» «Vi som døde bort fra synden, hvordan kan vi fremdeles leve i den?» Og Johannes skriver: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (Rom. 3,31; 6,2; 1. Joh. 5,3). I den nye fødsel kommer hjertet i harmoni med Gud fordi det blir brakt i samsvar med hans lov.
Når denne gjennomgripende forandring har skjedd med synderen, har han gått over fra død til liv, fra synd til hellighet, fra overtredelse og opprør til lydighet og troskap. Det gamle livet borte fra Gud er forbi, og det nye livet i forsoning, tro og kjærlighet har begynt. «Slik skulle lovens krav bli oppfylt i oss som ikke lar oss lede av vår onde natur, men av Ånden.» Fra dypet av hjertet vil han utbryte: «Å, hvor høyt jeg elsker din lov, hele dagen grunner jeg på den.» «Herrens lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter.» (Rom. 8,4; Sal. 119,97; 19,8).
Uten loven har menneskene ikke noe riktig begrep om Guds renhet og hellighet eller om sin egen skyld og urenhet. De har ingen virkelig syndsbevissthet og føler ingen omvendelsestrang. Fordi de ikke innser at de som lovovertredere er fortapt, ser de heller ikke sitt behov for Kristi soningsblod. De håper å bli frelst uten at det har skjedd en gjennomgripende hjerteforandring eller endret livsførsel. Derfor skjer det mange overfladiske omvendelser, og en stor del av dem som slutter seg til menigheten, har aldri vært knyttet til Kristus.
Sann helliggjørelse
Også feilaktige teorier om helliggjørelsen, som er et resultat av at man har forsømt eller forkastet Guds lov, står sentralt i vår tids religiøse bevegelser. Disse ubibelske læresetninger har farlige konsekvenser. Fordi så mange godtar dem, er det dobbelt nødvendig å ha en klar forståelse av hva Bibelen lærer om dette.
Sann helliggjørelse er bibelsk lære. Apostelen Paulus skriver til menigheten i Tessalonika: «Dette er Guds vilje - deres helliggjørelse.» Og han ber: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom.» Bibelen lærer klart hva helliggjørelse er og hvordan den kan oppnås. Frelseren bad for disiplene: «Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet.» Og Paulus sier at de troende skal bli «innviet ved Den Hellige Ånd».
Hva er Åndens oppgave? Jesus sa til disiplene: «Når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.» Og salmisten skriver: «Din lov er sannhet.» Ved Guds ord og Ånd får menneskene se rettferdighetens store prinsipper som finnes i hans lov. Og fordi Guds lov er hellig, rett og god, et uttrykk for hans fullkommenhet, vil en karakter som blir dannet ved lydighet mot denne loven, også være hellig:
Kristus er det fullkomne eksempel på en slik karakter. Han sier: «Jeg har holdt min fars bud.» «Jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.» (1. Tess. 4,3; 5,23; Joh. 17,17; Rom 15,16; Joh. 16,13; 8,29; Sal. 119,142). Kristi etterfølgere skal bli lik ham. Ved Guds nåde danner de en karakter som er i samsvar med prinsippene i hans hellige lov. Dette er bibelsk helliggjørelse. Dette kan bare skje ved tro på Kristus og ved Åndens kraft som den troende har fått del i. Paulus sier til de troende: «Arbeid på deres frelse med frykt og beven! For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.» En kristen vil bli fristet til å synde, men han kjemper stadig imot. Til dette trenger han Kristi hjelp. Menneskelig svakhet blir forenet med guddommelig kraft, og i tro kan vi si: «Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (Fil. 2,12-13; 1. Kor. 15,57).
Bibelen viser klart at helliggjørelsen skjer gradvis. Når synderen vender om og får fred med Gud ved Kristi forsoning, har kristenlivet bare begynt. Nå skal han søke å bli «den modne mann», vokse inntil han «har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde». Apostelen Paulus skriver: «Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.»
Også Peter viser oss veien til bibelsk helliggjørelse: «Derfor må dere sette alt inn på at troen viser seg i rett liv, og det rette liv i innsikt, innsikten i selvbeherskelse, selvbeherskelsen i utholdenhet, utholdenheten i gudsfrykt, gudsfrykten i brorskap, og brorskapet i kjærlighet. ... Gjør dere dette, skal dere aldri falle.» (Fil. 3,13-14; 2. Pet. 1,5-10). De som opplever bibelsk helliggjørelse, er ydmyke. Likesom Moses har de fått se Guds hellige og fryktinngytende storhet, og de ser sin egen uverdighet som en kontrast til den evige Guds renhet og fullkommenhet.
Profeten Daniel var et eksempel på sann helliggjørelse. Gjennom sitt lange liv var han opptatt med edel tjeneste for sin Herre. Han var «elsket av Gud». Men i stedet for å gjøre krav på å være ren og hellig, identifiserte denne aktede profeten seg med de største synderne i Israel, og bad til Gud for sitt folk: «Det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi bærer våre ydmyke bønner fram for deg, men i tillit til din store barmhjertighet.» «Vi har syndet og vært ugudelige.» Videre sier han at han talte og bad og bekjente sin egen og sitt folk Israels synd. Og da Guds Sønn senere kom for å undervise Daniel, virket det slik på ham: «Jeg skiftet farge og ble likblek; all min kraft var borte.» (Dan. 10,11; 9,15.18.20; 10,8).
Da Job hørte Herrens røst gjennom stormen, sa han: «Jeg... viser min anger i støv og aske.» Da Jesaja så Herrens herlighet og hørte serafene som ropte: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,» utbrøt han: «Ve meg! Det er ute med meg.» Etter at Paulus hadde vært rykket opp i den tredje himmel og hadde hørt ting som et menneske ikke har lov til å uttale, omtalte han seg selv som «den minste av de hellige». Den elskede Johannes, som lente seg mot Jesu bryst og så hans herlighet, falt ned foran engelen som om han var død. (Job 42,6; Jes. 6,3.5; 2. Kor. 12,2-4; Ef. 3,8; Åp. 1,17).
De som lever i skyggen av korset, opphøyer ikke seg selv og gjør ikke krav på å være syndfrie. De vet at deres synd var årsak til den dødskval som knuste Guds Sønns hjerte. Tanken på dette gjør dem ydmyke. De som lever nærmest Jesus, ser klarest hvor syndig og skrøpelig menneskenaturen er. Deres eneste håp er en korsfestet og oppstanden frelsers fortjeneste.
Misforstått helliggjørelse
Den form for helliggjørelse som nå vinner frem i religiøse kretser, fører til selvforherligelse og til ringeakt for Guds lov, noe som er helt fremmed for bibelsk kristendom. Dens talsmenn hevder at helliggjørelsen skjer i et øyeblikk, og at de ved tro alene oppnår fullkommen hellighet. «Bare tro,» sier de, «så er alt vel.» Noen ytterligere innsats fra den troende later ikke til å være nødvendig. Samtidig avviser de Guds lovs autoritet og påstår at de ikke er forpliktet til å holde den. Er det mulig for et menneske å være hellig og i samsvar med Guds vilje og karakter uten å komme i harmoni med de prinsipper som er uttrykk for hans natur og som viser hva han ønsker?
Ønsket om en lett kristendom som hverken krever anstrengelse, selvfornektelse eller forsakelse av verdslighet, har gjort læren om tro og tro alene populær. Men hva sier Guds ord? Apostelen Jakob skriver: «Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? ... Vet du ikke, du uforstandige menneske, at tro er til ingen nytte uten gjerningene? Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble erklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret. Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. ... Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro.» (Jak. 2,14-24).
Guds ord taler imot denne besnærende lære om tro uten gjerninger. Å gjøre krav på gunst hos Gud uten å oppfylle betingelsene for å få del i hans nåde, er ikke tro, men formastelse. Sann tro bygger på Bibelens løfter og forutsetninger. Ingen må bedra seg selv ved å tro at de kan bli hellige når de forsettlig overtrer et av Guds bud. Bevisst synd forstummer Åndens tale og skiller sjelen fra Gud. «Synd er lovbrudd,» og «den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham».
Enda Johannes i sine brev utførlig beskriver kjærligheten, nøler han ikke med å avsløre den sanne karakter hos dem som gir seg ut for å være helliggjort, mens de stadig overtrer Guds lov. «Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder hans ord, i ham er kjærligheten til Gud fullendt.» (1. Joh. 3,4.6; 2,4-5). Her er prøven på enhver bekjennelse.
Vi kan ikke regne en person som helliggjort uten på grunnlag av Guds norm for hellighet i himmelen og på jorden. Hvis mennesker ikke tar moralloven alvorlig, hvis de reduserer og forringer Guds bud, og hvis de bryter bare et av de minste av disse budene og lærer andre å gjøre det samme, har de ingen aktelse i himmelen, og vi kan vite at deres påstand er grunnløs.
Å påberope seg syndfrihet er i seg selv et bevis på at den som kommer med en slik påstand, langtfra er hellig. En slik person har ikke noen virkelig forståelse av Guds uendelige renhet og hellighet, og hva som må skje for at et menneske skal være i harmoni med hans karakter. Det er fordi han ikke har noen klar oppfatning av Jesu renhet og godhet og av syndens heslighet og gru, at han anser seg selv som hellig. Jo større avstanden er mellom ham og Kristus, og jo mer mangelfulle begreper han har om Guds natur og hans krav, desto mer rettferdig tar han seg ut i egne øyne.
Sunn livsstil - et moralsk ansvar
Bibelsk helliggjørelse omfatter hele mennesket - ånd, sjel og legeme. Paulus hadde dette ønske for de troende i Tessalonika: «Må deres ånd, sjel og legeme bli bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus Kristus kommer.» Til de kristne i Rom skrev han: «Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag.» (1. Tess. 5,23; Rom. 12,1).
I det gamle Israel undersøkte man omhyggelig hvert offerdyr. Dersom det ble oppdaget noen feil på dyret, ble det vraket, for Gud hadde påbudt at offerdyret skulle være «uten lyte». På samme måte blir de troende pålagt å fremstille seg «som et levende og hellig offer som er til Guds behag». Men da må de bevare sine evner og krefter i best mulig stand.
Enhver handling som svekker de fysiske eller mentale krefter, reduserer evnen til å tjene Skaperen. Vil Gud nøye seg med noe mindre enn det beste vi kan yte? Kristus sa: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte.» De som virkelig elsker Gud helt og fullt, vil gjerne gi ham sin beste tjeneste, og hele tiden vil de prøve å bringe alle evner og krefter i samsvar med de lover som kan styrke deres muligheter til å gjøre hans vilje. De vil ikke gi etter for appetitt eller lidenskaper som svekker eller vanhelliger det offer som de byr sin himmelske Far.
Peter skriver: «Sky alle sanselige lyster, som er i kamp mot sjelen.» Enhver syndig tilfredsstillelse bidrar til å sløve tankevirksomheten og svekke den mentale og åndelige fatteevne, så Guds ord eller hans Ånd bare gjør lite inntrykk. Paulus skriver til menigheten i Korint: «La oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud.» Sammen med Åndens frukt som er «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet», regner han også «selvbeherskelse». (Matt. 22,37; 1. Pet. 2,11; 2.Kor. 7,1; Gal. 5,22-23).
Tross disse inspirerte utsagn er det mange kristendomsbekjennere som svekker sine krefter i jakten etter penger eller i tilbedelse av moten. Mange forringer sitt gudgitte menneskeverd ved fråtseri, drukkenskap og forbudt fornøyelse. I stedet for å tale imot slike onder, fremmer kirken dem altfor ofte ved å appellere til menneskenes appetitt, pengejakt og fornøyelsestrang for å skaffe de midler som kjærligheten til Kristus er for svak til å bringe frem. Hvis Jesus kom inn i de kristelige forsamlinger i vår tid, og så de fester og den vanhellige trafikken som foregår i kristendommens navn, ville han jage disse menneskene ut av Guds hus, slik som han drev pengevekslerne ut av templet.
Apostelen Jakob sier at visdommen ovenfra er «først og fremst ren». Tenk om han hadde møtt slike som nevner Jesu dyrebare navn med lepper og ånde som er forurenset av tobakk, som er helt gjennomtrengt av den motbydelige lukten, som forurenser luften og tvinger sine medmennesker til å puste inn giften! Hvis han var blitt kjent med denne skikken som i den grad er i strid med evangeliets renhet, ville han da ikke ha stemplet den som «jordisk, rent menneskelig, ja, djevelsk»? Tobakksslaver som gjør krav på å være helliggjorte, snakker om sitt himmelske håp. Men Guds ord sier klart at «noe urent skal ikke komme inn». (Jak. 3,17.15; Åp. 21,27).
«Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Guds Ånd som er i dere, og som dere har fått av Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv: Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da legemet til Guds ære!» (1. Kor. 6,19-20).
Den som betrakter legemet som et tempel for Den Hellige Ånd, vil ikke bli slave av en skadelig vane. Hans evner og krefter tilhører Kristus som har kjøpt ham med sitt eget blod. Det han eier, tilhører Herren. Hvordan skulle han være skyldfri hvis han ødelegger det som er betrodd ham?
Bekjennende kristne bruker hvert år store beløp på unyttige og skadelige nytelsesmidler, mens mennesker omkring dem går til grunne av mangel på livets ord. Gud blir bedratt for tiende og offergaver, mens de på lystens alter ofrer mer enn de gir for å hjelpe de fattige og fremme forkynnelsen av evangeliet.
Hvis alle som bekjenner seg til å følge Kristus, virkelig var helliggjorte, ville de bringe pengene til Herrens skattkammer i stedet for å bruke dem til unødvendige og endog skadelige nytelsesmidler. På den måten ville de kristne være et eksempel på måtehold, selvfornektelse og offer. Da ville de være verdens lys.
Verden har gitt seg over til nytelseslyst. «Sanselig begjær og øynenes lyst og hovmodig skryt på grunn av rikdom» har fått makten over de fleste. Men Kristi etterfølgere har et større kall. «Dra bort fra dem, og skill dere fra dem, rør ikke noe urent!» (1. Joh, 2,16; 2. Kor. 6,17). I lyset fra Guds ord har vi rett til å hevde at helliggjørelsen ikke er ekte, med mindre den får et menneske til fullstendig å forkaste verdens syndige vaner og nytelser.
Mot stadig større lys
De som følger oppfordringen, har fått dette løfte fra Gud: «Da vil jeg ta imot dere, jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige.» Enhver kristen har rett og plikt til å få rike erfaringer i det som hører Gud til. Jesus sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» «Rettferdiges sti er som morgenens lysskjær, det vokser til det blir høylys dag.» (2. Kor. 6,17-18; Ord. 4,18).
Hvert steg i tro og lydighet fører oss nærmere «verdens lys», og «i ham finnes det ikke mørke». De klare stråler fra «rettferds sol» skinner på Guds tjenere, og de skal gjenspeile dens lys. Likesom stjernene forteller om et stort lys på himmelen som får dem til å skinne, skal de kristne vise at der er en Gud på universets trone som fortjener lovprisning, og som er verd å etterligne. Åndens egenskaper og renheten og helligheten i hans natur skal prege hans vitner.
I sitt brev til menigheten i Kolossæ nevner Paulus de rike velsignelser som Guds barn skal få: «Vår bønn er at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere, leve et liv som er Herren verdig, og som fullt ut er etter hans gode vilje. Da bærer dere frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud. Dere skal styrkes og få kraft, av den kraft som han i sin herlighet eier, så dere alltid er utholdende og tålmodige.» (Kol. 1,9-11).
Til de troende i Efesos gav Paulus uttrykk for sitt ønske om at de måtte forstå hvilken stor forrett den kristne har. På en tydelig måte skildret han den forunderlige kraft og innsikt Guds sønner og døtre kunne oppnå. Herren ville styrke dem «i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd», så de kunne bli «rotfestet og grunnfestet i kjærlighet», og «bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte». Men det aller største de kunne oppleve, var å «bli fylt av hele Guds fylde». (Ef. 3,16-19).
Dette viser hvor høyt vi kan nå når vi tror på vår himmelske Fars løfter og oppfyller hans krav. Ved Kristi fortjeneste har vi adgang til Allmaktens trone. «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?»
Gud gav sin Ånd uten mål til sin Sønn, og også vi kan få del i dens fylde. Jesus sier: «Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham!» «Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» «Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.» (Rom. 8,32; Luk. 11,13; Joh. 14,14; 16,24).
Den største gleden
En kristen skal kjennetegnes ved ydmykhet, men han bør likevel ikke gå omkring og være nedtrykt og føle seg mindreverdig. Det er opp til den enkelte å leve på en måte som Gud kan anerkjenne og velsigne. Vår himmelske Far vil ikke at vi stadig skal leve i mørke og føle oss fordømt. Å gå med bøyd hode og bare tenke på seg selv er ikke noe bevis på sann ydmykhet. Vi kan gå til Jesus og bli renset, og stå for loven uten skam og samvittighetsnag. «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom. 8,1).
Ved Jesus blir Adams falne etterkommere «Guds barn». «Han som helliggjør, og de som blir helliggjort, har alle samme opphav. Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem brødre.» Den kristnes liv bør være preget av tro, seier og glede i Gud. «For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro.» Med rette sa Guds tjener Nehemja: «Gleden i Herren er deres styrke.» Og Paulus skriver: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» «Vær alltid glade, be stadig, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.» (Heb. 2,11; 1. Joh. 5,4; Neh. 8,10; Fil. 4,4; 1. Tess. 5,16-18).
Tro og lydighet
Dette er frukter av bibelsk omvendelse og helliggjørelse. Når disse fruktene så sjelden kommer til syne, er det fordi kristenheten er så likegyldig overfor rettferdighetens store prinsipper som er fremholdt i Guds lov. Derfor ser vi så lite av den dyptgripende og varige virkning av Guds Ånd som preget vekkelsene i tidligere tider.
Vi blir forvandlet ved det vårt sinn dveler ved. Når folk forsømmer de hellige budene som åpenbarer Guds fullkomne og hellige karakter, og i stedet blir opptatt med menneskelige tanker og teorier, er det ikke underlig at levende gudsfrykt avtar i kristenheten. Herren sier: «De har gått bort fra meg, kilden med levende vann, og de har hogd seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» (Jer. 2,13).
«Salig er den som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei eller sitter sammen med spottere, men har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt. Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør, skal lykkes for ham.» (Sal. 1,1-3).
Bare hvis Guds lov igjen får sin rette plass, kan det skje en gjenopplivelse av den opprinnelige tro og gudsfrykt blant dem som bekjenner seg til å være hans folk. «Så sa Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så finner dere hvile.» (Jer. 6,16).”
(Utdrag av boken Mot Historiens Klimaks, av Ellen G. White, kapittel 27.
Boken fås gratis tilsendt i posten fra undertegnede).
Med vennlig hilsen
Abel og Bente Struksnes