[Klikk her for g tilbake til hovedsiden!]

ISRAEL I ENDETIDEN

I dag ser vi at Israel mister det ene landområdet etter det andre. Staten Israel søker sin hjelp hos FN, USA og EU. De prøver ved forlik med fientlige naboer å oppnå fred, men resultatet blir at de gir fra seg bit for bit av «løftets land» for en høyst tvilsom fred. Hvor skal dette ende?

Det er vel ingen tvil om at Israel hadde en spesiell oppgave i det Gamle Testamentets tid. Abraham er regnet som jødenes stamfar. Han trodde på Gud, i motsetning til folk i andre land, som tilba forskjellige avguder. Fordi Abraham trodde på Gud blant mange hedenske folkeslag, ville Gud på en spesiell måte være med ham og velsigne ham.1

Men historien viser at jødefolket ikke bestandig satte sin lit til Gud. De vek bort fra Gud, og dyrket fremmede guder. De overtrådte Guds bud og forskrifter, og gjorde det som var ondt i Herrens øyne. De måtte ta konsekvensene av sine valg, akkurat slik vi må. Løftene de hadde fått var klare. Hvis de hørte på Herren deres Guds røst, og gjorde det som var rett i Hans øyne, og ga akt på Hans bud, og alle Hans forskrifter,... da ville Gud være med dem og beskytte dem. Hvis de heller valgte å gå sin egen vei, hadde de ikke lenger Guds beskyttelse. Slik ser vi at Guds løfter gjennom hele Bibelen er bygd på betingelser.2 Og det hendte ofte at Israelfolket fulgte sine egne impulser, som gikk på tvers av Guds retningslinjer. Hvis de ikke angret sine synder og vendte om, viser historien oss at de da ganske snart ble okkupert av fremmede herskere. De ble spredt blant andre folkeslag, blandet med andre folkeslag, ranet og forfulgt. De måtte ta følgene av sine egne handlinger. De måtte ta konsekvensen av at de vek bort fra Guds vei, lover og forskrifter.

Jødene hadde en offertjeneste. Hvis de hadde syndet, skulle de selv ta et lyteløst lam, bekjenne sin synd og selv ta livet av dyret. Selvfølgelig kunne denne seremonien i seg selv ikke frelse dem som utførte denne handlingen, men ofringen skulle utføres i tro, idet de så fram til at Jesus Kristus skulle komme og gi sitt liv en gang for alle, slik at «hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»3

SOM ET MENNESKE

Etter syndefallet var menneskene egentlig fortapte, for Gud hadde jo sagt at «syndens lønn er døden...»4 Men guddommen hadde en redningsplan. Gud hadde slik kjærlighet til menneskene, at Han bestemte seg for å gi Sin sønn den enbårne, slik at Han kunne frelse menneskene. Jesus Kristus var også villig til dette. Ja, Han fornedret seg, og kom til denne jorden i syndig kjøds likhet.5 Det var kun som et menneske Han kunne klare å frelse oss, for mennesket hadde falt i synd, og den eneste måten å redde menneskene på var at Skaperen/Ordet/Guds sønn ble menneske, og levde et liv uten å synde.43 Det gjorde Jesus. Det står slik: «Derfor måtte Han i alle ting bli sine brødre lik, forat Han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at Han selv har lidt og vært fristet, kan Han komme dem til hjelp som blir fristet.» Og videre: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rett tid.»6

DE FORKASTET JESUS

Men hvordan var det da Jesus kom hit til denne jorden? Tok jødefolket imot Ham? Bibelen omtaler Jesu fødsel og liv på jorden slik: «Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham.»7

Gjennom en lignelse forteller Jesus hvordan jødenes ledere bestemte seg for å drepe Jesus.8 I denne lignelsen finner vi vingårdsmannen (Gud), Sønnen (Jesus) og vindyrkerne (Israels ledere, som villedet folket). Da Sønnen (Jesus) kom for å hente avlingen, slo vindyrkerne Ham ihjel.

Det var jødefolket som sto bak Jesu død, og som ropte: «Korsfest Ham, korsfest Ham!»9 De forkastet Jesus som deres konge, idet de sa: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»9 Det var de som sa: «La Hans blod komme over oss og våre barn.»9 Slik traff de jødiske ledere sitt valg, og dro folket med seg. De valgte Barabbas. Han som var en røver og en drapsmann, representerte Satan. Kristus var Guds representant. Det folket som valgte Barabbas i stedet for Kristus, skulle i all framtid få kjenne Barabbas' grusomhet. På grunn av Israelsfolkets valg, sier Jesus: «Har dere aldri lest i Skriftene: Steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein. Av Herren er det gjort, og underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, ham skal den smuldre til støv. Da yppersteprestene og fariseerne hørte Hans lignelser, skjønte de at Han talte om dem.»10 Det var Jesus selv som sa at det var jødefolket (Israels eldste, som villedet folket) som forkastet Jesus, og Han lyver ikke.

Jødene hadde gjennom Jesu liv sett Guds kjærlighet, godhet, rettferdighet og barmhjertighet. Nå vraket og ringeaktet de Frelseren. Blodet som rant på Golgata, var det lodd på vektskålen som voldte deres undergang som Guds utvalgte folk. Slik vil det bli på den siste store dagen, da de som forkaster Guds nåde vil få sin dom.38

Lignelsen om vingården gjelder derfor ikke bare jødefolket. Den har også et ord å si til dagens kirkeledere, prester, religionslærere og de som har bitt kjent med Jesus Kristus og Bibelens sannheter. Jesu etterfølger skal med glede _ med Den Hellige Ånds hjelp _ gjenspeile Kristi karakter i hverdagen. De skal ikke bare være ordets hørere, men også dets gjørere. Hvis de svikter sitt ansvar og sitt kall vil Gud velge andre til å være med til å fullføre Guds store plan med menneskeslekten.

I Daniels bok forutsa engelen Gabriel at et tidsrom på «70 uker» eller 490 år, skulle være avmålt (for) jødefolket.11 Denne profetien skulle regnes fra den tid da «ordet utgår om å gjenreise og oppbygge Jerusalem.»12 I følge historien og Esras' bok, det 7. kapittel, ble denne befalingen gitt under kong Artaxerxes' 7. regjeringsår, i året 457 f.Kr., og endte i året 34 e. Kr. I begynnelsen av de 7 siste årene (den 70. uken), dvs. i år 27 e. Kr. skulle en «salvet stå fram.»12 Det var Jesus, da Han tok dåp i Jordan. Midt i uken skulle «slaktoffer og matoffer opphøre.»12 Det var da Jesus døde på Korset. I slutten av den 70. uken, stadfestet jødene sin «skjebne» som en nasjon, som Guds utvalgte folk, idet de steinet Stefanus og forfulgte de kristne, bl.a. gjennom Paulus. Dvs. ved slutten av de «70 uker», år 34 e. Kr. opphørte jødene å være Guds spesielle folk framfor andre nasjoner. Derfor sier Bibelen: «Sytti uker er tilmålt ditt folk...»11 Vi minner igjen om Jesu egne ord til jødefolket: «Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til et folk som bærer dets frukter.»10

Da Paulus ble omvendt, og begynte å fortelle jødene om frelsen i Jesus Kristus, «ble de (jødene) fulle av nidkjærhet og motsa det som ble sagt av Paulus, ja motsa og spottet. Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere; men siden dere støter det fra dere og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.»13

HVEM ER RETT JØDE IDAG?

Bibelen snakker om at «en rest av Israel» vil leve og være beredt til å ta imot Jesus Kristus, når Han snart kommer for å hente sine. Paulus snakker om «Abrahams barn». Spørsmålet blir derfor: «Hvem er rett jøde idag?» Apostelen Paulus sier det slik: «For ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven.»14 Et annet sted sier Paulus: «Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn.»Og videre:«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann eller kvinne; for dere er alle en i Kristus Jesus. Men hører dere Kristus til, da er dere jo Abrahams barn, arvinger etter løftet.»15 Er ikke det klare ord? Alle de som har tatt imot frelsen i Jesus Kristus i tro, de er Abrahams barn, arvinger etter løftet. Jødene har ingen forrang. De blir ikke frelst fordi de er Abrahams kjødelige etterkommere. Det gjelder for dem, som for andre, at de må godta Jesus som mellommann mellom Gud og mennesket for å bli frelst. Derfor sier Jesus: «Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Og «det er hver den som tror på Ham, som ikke skal fortapes, men ha evig liv.»16 Dette er ingen erstatningsteologi, men Bibelens teologi.

Derfor, enten vi er jøder eller arabere, amerikanere eller nordmenn, må vi gjennom Jesus Kristus for å få nåde og tilgivelse, og bli godtatt hos Gud. Vi må bli født på ny. Vi vil bli forvandlet i vårt sinn, idet vi beskuer Jesus.41

Idet vi helt og fullt sier ja til Ånden og nei til kjødet med dets lyster og begjær, vil vi få del i Guddommelig natur ved den Hellige Ånd.42 Denne prosessen må alle igjennom, for å få evig liv.

EN REST TILBAKE

Men Gud har ikke forkastet sitt folk. Bibelen taler om at det er «en rest tilbake».17 Til tross for at Israel, som en nasjon, unnlot å ta imot Jesus som Messias, forsøker Gud fortsatt å nå den enkelte (israelitt) ved Guds ord og gjennom den Hellige Ånds påvirkning på deres sinn.

Når Jesus kommer igjen, vil det være «en rest» eller «en levning» tilbake av Israel - en rest av Guds folk. Vi har jo sett at de sanne Guds barn idag, er det åndelige Israel, de som har tatt imot Jesus i tro. De er Abrahams barn, arvinger etter løftet.15 Vi vil tro at denne «resten» vil bestå av sanne kristne, omvendte arabere, muslimer, israelitter, katolikker m.fl. Det er det samme hvilken kulturell eller religiøs bakgrunn den enkelte har hatt, men de må ha kommet fram til en felles erfaring, nemlig at de alle har blitt kjent med Frelseren, Jesus Kristus. De må alle bestemme seg for å følge Ånden og ikke kjødet, og de må forstå at de må ha en stadig forbindelse med Gud for å få kraft fra Gud til å leve i pakt med Guds vilje. Derfor står det om de frelste, som lever når Jesus kommer igjen, at det er de som har «de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro,» og «de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.»44 De har i ydmykhet tatt imot frelsen i Jesus Kristus - i tro.

Apostelen Paulus skriver i Romerbrevets 11. kapittel og 20. vers om Israel, at «ved sin vantro ble de avbrutt.» Men senere, i vers 23, bekrefter Paulus at også jødene har sjansen til å omvende seg og ta imot frelsens gave. Paulus skriver det slik: «Men de skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.» Jesus er stammen, Hans etterfølgere er grenene.20 Jødefolket, som en nasjon, avskar sin forbindelse med Jesus, idet de forkastet og korsfestet Frelseren. Men som enkelt-individer kan de bli podet inn igjen, hvis de tror at Jesus kom hit til denne jorden for ca. 2000 år siden, og tar imot Ham som den eneste som kan frelse fra synd.21

STÅ OPP OG GÅ

Jesus er alltid villig til å ta imot oss. «Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte ut,» sier Jesus.22 Han står der, som faren til den fortapte sønnen, med utstrakte armer og vil gjerne ta imot oss. Men vi må også gjøre vår del. Det var ikke nok at den fortapte sønnen tenkte på å gå hjem til sin far. Nei, det var først når han realiserte sitt ønske og sine planer, når han sto opp og gikk hjem, at det ble gjenkomstglede. Slik må også vi komme til Jesus, enten vi er jøder, arabere eller nominelle kristne. Gud kaller på deg til å ta dette valget nå.23

ANTIKRIST

Det er mange som tror at Antikrist skal komme i framtiden. Martin Luther sa på sin tid: «Paven bærer Antikrists kjennetegn».39 Og: «Paven er Antikrist».40 Reformatorene var ikke i tvil om hvem som var den store antikristelige maktfaktoren som Bibelen omtaler. Alle kjennetegnene på Bibelens Antikrist, «skjøgen» eller «dyret» fra havet, passer på pavemakten. (Se heftet «Se opp for makteliten»).

At Antikrist er en maktfaktor som skal oppstå først like før Jesus kommer igjen, og regjere en kort tid, er en teori som stammer fra den Katolske Kirke, gjennom jesuitt-presten Francisco Ribera fra Spania, som levde på 1500-tallet. Dette var et smart trekk fra katolikkenes side, for å avlede hvem som var Bibelens store Antikristelige maktfaktor. Men Bibelen og historien bekrefter at pavemaktens maktmisbruk i Middelalderen vil gjenopplives i den siste tiden, like før Jesus kommer igjen,24 og vi ser i dag hvordan både stat og kirke lager et sentralisert europeisk- og globalt lovverk, som binder nasjoner og kirkesamfunn sammen - etter katolsk mønster. Både stat og kirke, de fleste protestanter og katolikkene vil gå sammen for å innføre «dyrets merke».

Så Antikrist er her. Denne økonomiske, politiske og religiøse maktfaktoren er i full aktivitet for å samle verden under sin paraply, den Katolske Kirkes paraply - gjennom diplomati, europeiske- og internasjonale lover, sterke forbund og allianser, gjennom stikkord som «solidaritet», fred, samhold, enhet osv.

MIDT-ØSTEN KONFLIKT ELLER GLOBAL KONFLIKT?

Da Gud sluttet pakten med Abraham, sa Gud: «Ditt avkom gir jeg dette landet fra Egyptens bekk inntil den store flod, floden Frat.»36 Hvis det er Eufrat det menes her, så er dette ord allerede oppfylt i kong Salomos tid. For Salomo hersket over alle konger fra floden til filistrenes land.37

Svært mange Israel-tilhengere tror at Israel skal få tilbake sine tapte grenser, slik grensene var etter at de inntok Kaanans land, på Josvas tid og Salomos tid. Men i dag ser vi at det går den motsatte veien. Israel gir fra seg bit for bit av «løftets land» for en høyst tvilsom fred. Jerusalem er nedtrått av fremmede folkeslag. Tempelhøyden er i dag stort sett okkupert av muslimer. De bygde en klippemoske der i 691 e. Kr. Det er den moskéen som står der idag, sammen med en annen moske, Al-Aksa moskeen. Nest etter Mekka og Medina blir klippemoskéen på tempelhøyden betraktet som muslimenes tredje mest hellige sted i verden.

Riktignok har Israelittene vendt tilbake til Jerusalem, men de har ikke gjeninntatt kontrollen av Tempelhøyden. De vil gjerne bygge opp sitt eget tempel på Tempelhøyden, som ble endelig tilintetgjort av romerne i år 70 e.Kr., men fordi de ikke har kontrollen over Tempelhøyden, kan de ikke gjenoppbygge templet og gjeninnføre den gamle jødiske religionens ritualer. Inntil det skjer, har de i virkeligheten ikke «vendt tilbake» til Jerusalem. De mangler full kontroll og styring. De er ikke herre i eget hus.

Muslimene har truet med «jihad» (hellig krig), hvis deres herredømme er truet eller deres helligdommer blir skadet. Hvis Israelerne skulle skulle rive ned de to muslimske moskéene og okkupere hele tempelhøyden, for å sette opp sitt eget tempel, ja da ville det bli skikkelig bråk. Dessuten, Tempelhøyden i Jerusalem er et hellig sted for både jøder, muslimer og nominelle kristne. Israel er i dag fortsatt spredt og blandet med andre folkeslag - også i sitt eget land. Gatene blir betrått av forskjellige folkeslag. De har sine rettigheter. Jødene må leve blant ikke-jøder, og Bibelen sier at det vil bli slik til Jesus kommer igjen.26

Men hvorfor fokusere så mye på Midt-Østen? Bibelen åpenbarer at den siste konflikten vil bli en global konflikt. Alle verdens fordervede krefter vil gå sammen, for å lage sin nye verdensorden, en falsk fred, som bygger på menneskelige autoriteter og lover. Bibelen sier at det er disse som strider mot Lammet (Kristus), og de som står på Lammets side.27 Det er kun når menneskene sier JA til Jesus at det kan skapes en sann fred. «Min fred gir jeg dere,» sier Jesus, «ikke den fred som verden gir.»28

Bibelen åpenbarer at pavemakten (Antikrist, skjøgen, dyret fra havet) vil spille en sentral rolle i forsøket på å samle verden. De forsøker også i dag å samle verden under den Katolske Kirkes paraply, både på det økonomiske, politiske og religiøse området - og nå samordner de sine krefter. Bibelen sier at «hele verden vil undre seg å følge etter dyret» = pavemakten.29

Vi ser også i dag hvordan verden forener seg, både gjennom EU, EØS, GATT, FN, NATO, Vestunionen, felles valuta og sentralbank, internasjonale forbund og allianser osv. Konflikten i Midt-Østen er endel av denne samlingen. Akkurat som Norge, Sverige, USA m.fl. skal ydmykes, og innordne seg det internasjonale lovverket, slik skal også Israel og araber-statene bli underlagt det internasjonale lovverket og i hovedtrekkene bli styrt av det. I dag ser vi også at Israel og araberstatene ikke lenger tar de store beslutningene alene i Midt-Østen konflikten. Det er de internasjonale kreftene, spesielt gjennom FN og USA, som nærmest er hovedforhandlere i konflikten. De får partene til å godta løsninger som er i harmoni med den globale sosialismen. Det enkelte land må oppgi sin selvstendighet, og legge seg under de internasjonale retningslinjene.

Verden er i sannhet i ferd med å samle seg, i pakt med Bibelens endetidsprofetier.30 Israel og araberstatene vil inngå som endel av den globale samlingen. Det er endel av den prosessen vi ser i Midt-Østen.

TIL ISRAEL ELLER TIL HIMMELEN?

Israel-tilhengerne tror at Jesus skal komme igjen og sette seg på Davids trone i Jerusalem, og at det skal bli fred i 1000 år. Bibelen derimot sier at de frelste skal bli med Jesus til Himmelen. Like før Jesus fór opp til Himmelen, sa han: «Jeg går bort for å berede dere sted; og når jeg er gått bort og har beredt dere sted, kommer jeg igjen og vil ta dere til meg, forat også dere skal være der jeg er.»31

I Åpenbaringsbokens 4. kapittel fortelles det at Jesu trone er i Himmelen. Tre kapitler senere fortelles det om de frelste som sto foran tronen og for Lammet - i Himmelen.32 Åpenbaringsbokens 15. kapittel og 2. vers forteller om de frelste som sto på glasshavet, frelst hjemme i Guds rike. De hadde seiret over dyret, dyrets bilde, dyrets navns tall og over dyrets merke.

Kjære leser! Bibelen sier at de troende - både de som har ligget i gravene, og de som lever når Jesus kommer igjen - skal sammen bli rykket opp i luften for å møte Herren. De skal til Himmelen. Der skal de være i 1000 år - ikke her på jorden.33 Etter de 1000 år vil Jesus stige ned på jorden, på Oljeberget. Da vil de frelste, som har vært i Himmelen i 1000 år, være med til den nye jord. Bibelen beskriver denne begivenheten slik: «Da skal Herren min Gud komme og alle de hellige være med Ham.» «Den dagen skal Han stå på Oljeberget, som ligger øst for Jerusalem. Og Oljeberget skal dele seg i to fra øst til vest, så det danner seg en bred dal.» «Da skal Herren være konge over hele jorden.»34

Når det nye Jerusalem i sin strålende prakt kommer ned fra Himmelen, vil det bli på det stedet som er renset og gjort klart til å ta imot den hellige byen. Kristus sammen med sitt folk og englene vil dra inn i den.

Menneskene forsøker å skape fred på jorden, gjennom en ny verdensorden, gjennom New Age osv. Men det vil aldri bli fred på denne jorden før Gud har renset og lutret denne vår klode, ved ild. Da vil Satan og alle de gudløse bli tilintetgjort med ild. Etter det vil Gud skape en ny himmel og en ny jord, og det nye Jerusalem vil få en spesiell plass på den nye jord.35

La oss berede oss for å kunne bli med til Himmelen, når Jesus snart kommer for å hente sine, slik at vi senere kan oppleve den nye jord og det nye Jerusalem.. og mest av alt Jesus Kristus... og de frelste. Dette framtidshåpet er for alle - også for jødene - såfremt vi og de tar imot Jesus Kristus, Messias, Frelseren NÅ.

Flere tror at det vil bli en ny nådetid og en masseomvendelse når Jesus kommer igjen, og at Israel vil spille førstefiolin i den prosessen. Men når Jesus kommer igjen vil alles skjebne være avgjort. Da er det for sent å omvende seg. Da er regnskapet i Himmelens bøker gjort opp. Da har det blitt bestemt hvem som skal bli med til Himmelen, og hvem som vil gå fortapt. Derfor gjelder det for oss å berede våre liv for Jesu gjenkomst.35

Tegnene i tiden tyder på at Jesus Kristus snart kommer igjen. Måtte du og jeg være beredt til å møte Jesus Kristus, verdens Frelser, med glede!


Kildehenvisninger:

1. 1.Mos. 12. 1-4.
2. 5.Mos. 28. 1-16; 2.Mos. 15. 26.
3. Joh. ev. 3. 16.
4. Rom. 6. 23; 1.Mos. 2. 17.
5. Rom. 8. 3; Joh. ev. 1. 1-3+14; Heb. 2. 14-17.
6. Heb. 2. 14-18 og Heb. 4. 15+16
7. Joh.ev. 1. 11
8. Matt. ev. 21. 33-45
9. Matt. ev. 27. 20-25; Joh. ev. 19.15
10. Matt. ev. 21. 42+43; Ap.gj. 4. 8-12
11. Daniel 9.24; (Profetisk tid: En dag for et år. Se Esekiel 4.6 og 4. Mos. 14.34).
12. Daniel 9.25-27
13. Ap.gj. 13.45-52
14. Rom. 2. 28+29
15. Gal. 3. 7+28 og 29
16. Joh.14.6, Joh. 3.16
17. Rom. 11. 1-6
18. Gal. 5.22; Joh. ev. 15.4+5; 1.Kor. 10.13
19. Åp. 14. 1-12
20. Joh.ev. 15.4+5
21. Joh. ev. 14.6; Matt. ev. 1.21; Joh. ev. 1.12 og Ap.gj. 4.12
22. Joh.ev. 6.37
23. Joh.ev. 15. 11-24
24. Åp. 13. 3-18
25. se heftet «Se opp for makteliten!»
26. Luk. ev. 21.23-28
27. Åp. 17. 12-14
28. Joh.ev. 14.27
29. Åp. 13. 3-10
30. Åp. 17. 12-14; Åp. 13. 11-18; Åp. 16. 13+14
31. Joh.ev. 14.1-3
32. Åp. 7.9
33. Åp. 20.4
34. Sak. 14. 5+4+9.
35. 1. Tess. 4. 15-17; Åp. 22.12; 2. Pet. 3. 10-14; Åp. 21. 1-4; Åp. 20. 7-15; Åp. 21.7+8
36. 1.Mos. 15.18
37. 1. Kong. 4.21; 2. Kong. 9.26; 1. Krøn. 5.9
38. Joh. ev. 3. 16-18; Pred. 12. 13+14; Jak. 2. 10-26
39. Fra de Lutherske Bekjennelsesskrifter, Konkordieboken, norsk utg. 1957, s. 539.
40. J.H.M. D'Aubigne, «History of the Reformation», bind 6, kap. 9.
41. 2. Kor.3.18.
42. 2. Pet.1.4.
43. Joh.1.1-4 + 14.
44. Åp.14.12 og Åp.7.14.


[Tilbake til hovedsiden]


Denne siden tilhører Abel Struksnes. For mer informasjon, skriv til Kristen Informasjonstjeneste, Bente & Abel Struksnes, Vestrumsbygda 26, 2879 Odnes, Norge, eller send meg en e-mail: abels@online.no