BIBELENS LENGSTE TIDS-PROFETI og JESU PLASS I DEN HIMMELSKE HELLIGDOMMEN
BIBELENS LENGSTE TIDS-PROFETI og
JESU PLASS I DEN HIMMELSKE HELLIGDOMMEN
I dag er det mange meninger angående Jesu plass i den Himmelske helligdommen. Noen mener at når Jesus fór opp til himmelen, så gikk han rett inn i det Aller Helligste i den Himmelske Helligdommen. Andre igjen mener at forhenget som skilte Det Hellige fra Det Aller Helliste var tatt bort da Jesus kom til Himmelen, og at hele Helligdommen derfor bare var et åpent rom. Noen mener at den lengste profetien på 2300 dager/år ikke har noe med dommens tid å gjøre. Atter andre mener at 2300 aftener og morgener i Daniel det 8. kapittel og 14. vers, er 2300 dager. La oss nå se litt på denne profetien og Jesu plass i den Himmelske Helligdommen.
Spørsmålet er: Begynte Jesus sin gjerning i det Hellige eller Aller Helligste i den Himmelske Helligdommen når han for opp til Himmelen?
For å forstå dette riktig, så må vi gå tilbake til den jordiske helligdommen, for den var et kopi eller avbildning av den Himmelske Helligdommen. Nei, sier noen skribenter, den jordiske helligdommen var ikke et miniatyr-kopi av den Himmelske Helligdommen. De henviser da til 2. Mos. 25. 40 hvor det står: ”Se nå til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet.” Hvilket bilde var det? Jo sier en av disse skribentene: ”her står det ingenting om at han (Moses) fikk et syn av den Himmelske Helligdommen, slik noen har hevdet. Nei, Gud var arkitekten og Han viste Moses arbeidstegningene. Han skulle bygge etter bildet eller tegningene som var blitt vist ham på fjellet.”
Denne forfatteren påstår altså at Moses ikke fikk et syn av den Himmelske Helligdommen, som han skulle bygge det jordiske tabernaklet etter. Etter hans mening fikk Moses en annen arbeidstegning. La oss se om dette stemmer med Skriften:
Vi leser i Hebreerne 8,4-5 om de prestene som tjente i den jordiske helligdommen på Mose tid. Det står om dem at det er ”de som tjener ved ET AVBILDE OG EN SKYGGE AV DET HIMMELSKE (tabernakel), etter den forskrift som Moses fikk da han skulle gjøre tabernaklet; for Gud sa til Moses: se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet.
Bibelen sier altså klart at Moses skulle gjøre alt etter det bilde som ble vist ham på fjellet, og Bibelen sier her i Hebreerbrevet at dette bildet eller denne forskriften var et avbilde og en skygge av det Himmelske Tabernaklet. Den jordiske helligdommen var derfor et bilde og en skygge (et miniatyr-kopi) av den himmelske helligdommen, skal vi tro Bibelen. Og skal vi være kristne, så vil vi akseptere det som står i Bibelen.
I Hebreerbrevet skriver også Paulus dette: ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.” (Heb. 9,24). Når du ser et bilde av deg, så er det slik du ser ut, enten du er større eller mindre enn bildet. Paulus skriver at den jordiske var et bilde av den sanne. Et bilde av den himmelske helligdommen.
Den jordiske helligdommen hadde altså en avdeling som kaltes det Hellige og en avdeling som kaltes det Aller Helligste. For å komme inn i det Hellige måtte en gå gjennom et forheng, det første forhenget eller teltdøren (2. Mos. 26,36). Det var også et forheng mellom det Hellige og det Aller Helligste, det andre forhenget. (Heb. 9,3; 2. Mos. 26,33). Når det er snakk om et andre forheng, så er det også et første forheng.
I det Hellige, var det et bord med 12 brød på, en syvarmet lysestake og et røkoffer-alter. I det Aller Helligste (det innerste rommet) var det en slags kiste, som kaltes Paktens Ark. Lokket på denne Paktens Ark ble kalt for nådestolen. (2. Mos. 26,34). Nede i Paktens Ark lå de ti bud, en krukke med manna og Arons stav (Hebreerbrevet 9,1-5). Utenfor inngangen til det Hellige var det et vaskekar og et alter som de ofret på. Dette alteret ble kalt for brennofferalteret. Utenfor helligdommen, vaskekaret og brennofferalteret var det et slags gjerde. Det var kun en åpning i dette gjerdet, og den var mot øst (2. Mos. 27,16). Rommet mellom helligdommen og dette ytre gjerdet ble kalt for Forgården (2. Mos. 27,9). Brennofferalteret sto like innenfor inngangen til Forgården.
Alt i helligdommen hadde en symbolsk mening. For å komme inn i Forgården – inn mot helligdommen – måtte en altså gå gjennom en dør eller et forheng. Denne døren symboliserer Jesus. I Johannes evangelium, kapittel 10, vers 9, sier Jesus: ”Jeg er døren; den som går inn gjennom meg, han blir frelst.” Vi kjenner også versene i Joh. 14. 6. Jesus sier: ”Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.” Så det første skrittet på frelsens vei er å bli kjent med Jesus Kristus. Kun han er din og min frelser. Han har gjort alt for at du og jeg kan få evig liv. Tenk at Han som var Gud, fornedret seg og kom hit som et menneske for å frelse deg og meg. Han kledde sin guddommelighet i menneskelighet og kom som et menneske. Han var 100% Gud og 100 % menneske, men han brukte ikke sin guddommelighet i kampen mot synd. Han brukte ingen resurser i kampen mot synden som ikke vi kan ha del i. Han måtte hente kraft fra Faderen, akkurat som vi må hente kraft fra Gud gjennom den Hellige Ånd, for å vinne seier over Satans mange fristelser. (Fil. 2,5-8; Rom. 8,3; Joh. 1,1-3 + vers 14). I Hebreerbrevet leser vi: ”For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rett tid” (Heb. 4. 15-16).
Bibelen sier at ”vi alle har syndet og fattes Guds ære”, (Rom. 3,23). Derfor trenger vi alle å gå gjennom døren. Og vi skal gå gjennom døren med frimodighet, fordi Jesus har blitt prøvd som oss, og Han forstår oss. Ja, det er ikke bare det at Han forstår oss, men Han er den eneste som kan fri oss fra syndens lenker. Det er Han som tok initiativet til å frelse oss. Johannes skriver det så fint slik: ”I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendte sin Sønn til soning for våre synder.” (1. Joh. 4,10). Det er Jesus som er Mellommannen, Forsoneren, Frelseren, Himmelstigen mellom menneskene og Faderen. Han er Hyrden, vår Forvarer og Venn. Han er døren vi må gå inn gjennom, for å få tilgivelse for synd. Bibelen sier at ”synd er lovbrudd” (1. Joh. 3,4), og at ”syndens lønn er døden” (Rom. 6,23). Derfor er vi alle i utgangspunktet skyldige til døden, men vi kan bli fri i Ham. ”Får Sønnen frigjort deg, så blir du virkelig fri.” (Joh. 8,36). Halleluja! Dette er symbolikken med døren i den jordiske helligdommen.
Den neste posten vi møter på når vi beveger oss inn i den jordiske helligdommen er brennofferalteret. Dit kom synderen med et dyr, en feilfri okse, lam eller geit (3. Mos. 4.kapittel). Han skulle der over lammets hode bekjenne og erkjenne sin synd og be om tilgivelse og nåde. Ved denne handlingen overførte han synden billedlig fra seg selv til det uskydige offer. Dyret ble så slaktet, slik at blod ble utgytt. Bibelen sier at ”Uten blodsutgytelse skjer det ingen forlatelse.” (Heb. 9,22). Den sier også at ”Kjødets sjel (liv) er i blodet.” (3. Mos. 17,11). Guds lov som var blitt overtrådt, krevde overtrederens liv. Blodet framstilte synderens forspilte liv. Offerdyret bar hans skyld. Presten gikk inn i det Hellige med blodet og stenket det foran forhenget (3. Mos. 4. 6). Bak dette forhenget sto arken som inneholdt den loven synderen hadde overtrådt. Ved denne seremonien ble synden gjennom blodet billedlig overført til helligdommen, og ”lagret” der. Så skulle lammet legges på alteret og bli ofret. Denne handlingen foregikk daglig i den jordiske helligdommen, og hadde tilknytning til det Hellige.
Ofringene skulle symbolisere Jesu offer for oss. Da Johannes fikk se Jesus, sa han: ”Se der Guds lam som bærer verdens synd.” (Joh. 1,29). Offeret som skulle bæres fram til ofring, skulle være feilfritt. Det skulle symbolisere Jesus. Han levde et liv uten å synde. Derfor skriver Paulus i Hebreerbrevet at Jesus ble prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. (Heb. 4,15). Kanskje den korteste, vakreste og mest gripende beskrivelse av Jesu liv og hans offer for oss, finnes i Jesaia 53,3- 9: ”Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; Han var som en som folk skjulte sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet Ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret; men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme Ham. Han ble mishandlet, enda Han var elendig, og Han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; Han opplot ikke sin munn.”…De ga Ham Hans grav blant ugudelige, men hos en rik var Han i sin død, fordi Han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i Hans munn.” Offerlammet som ble slaktet ute i forgården var et symbol på Jesus.
På veien inn mot selve helligdommen, sto vaskekaret. Der skulle presten vaske seg før han gikk inn i helligdommen. Dette symboliserer renselse. Og presten skulle være ren – ren av hjertet – åndelig ren - før han gikk inn i helligdommen. (2. Mos. 30, 20-21)
Ypperstepresten måtte alltid gå gjennom det Hellige for å komme inn til det Aller Helligste. Som vi allerede har nevnt ble døren inn til det Hellige kalt for det første forhenget eller teltdøren (2. Mos. 26,36).
Den syvarmede lysestaken var også et bilde på Jesus. Jesus sa: ”Jeg er verdens lys; den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.” (Joh. 8,12). Jesus sa også: ”Dere er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules; en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset. La således deres lys skinne for menneskene, for at de kan se deres gode gjerninger og prise deres Fader i Himmelen.” (Matt. 5,14-16). Oljen på lysestaken symboliserte den Hellige Ånd, som vi trenger for å leve i harmoni med Guds vilje. Bibelen sier også at den Hellige Ånd blir gitt til de som lyder Gud (Sak. 4, 1-6 og Ap.gj. 5. 32).
Skuebrødene var også et symbol på Jesus. Jesus sa:” Jeg er livsens brød; den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste.” (Joh. 6,35). Det burde være like selvfølgelig for oss å ta til oss åndelig føde som fysisk føde. Hver dag burde vi ta tid til Guds Ord før vi går i gang med dagens sysler. I Bibelen møter vi Jesus, som er livets brød. Den som setter sin lit til Jesus vil erfare dette.
Like ved inngangen til det Aller Helligste sto røkofferalteret (2. Mos. 30,6). Det skulle alltid være velluktende krydder og røkelse på dette alteret, som skulle symbolisere de rettferdiges bønner, som skulle stige opp som en velduft til Faderen (Åp. 5,8). Bønn er sjelens åndedrett, og en rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.” (Jakob 5,16). Det er viktig at vi takker Gud for alt Han gjør for oss. Vi har mer å takke Gud for enn vi aner!
Mellom det Hellige og det Aller Helligste var det andre forhenget. Når ypperstepresten gikk gjennom det forhenget, så kom han inn i det Aller Helligste. Der sto Paktens Ark. Ypperstepresten gikk inn der kun én gang om året, på den store forsoningsdagen, for å rense helligdommen. Den tjenesten eller handlingen som ble utført der, var avslutningen på den årlige rekken av handlinger eller tjenester i tabernaklet. (3. Mos. 23,27-32; 3. Mos. 16. kapittel). På denne dagen, den store forsoningsdagen, ble to gjetebukker ført fram til tabernaklets dør, og det ble kastet lodd om dem, ”et lodd for Herren og et lodd for Asasel”. (3. Mos. 16,5-10). Den bukken som loddet for Herren falt på, skulle slaktes til et syndoffer for folket. Presten skulle bære blodet av den innenfor forhenget til det Aller Helligste, og stenke det på nådestolen og foran nådestolen. Blodet skulle også stenkes på røkofferalteret som sto foran det andre forhenget, det vil si i det Hellige.
Og så leser vi videre: ”Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står rede til å gjøre det.” (3. Mos. 16, 21.22). Denne bukken representerer Satan. Satan kan aldri være vår forsoner. Det er det kun Jesus som kan være. Som vi allerede har sett, ble Hans sonoffer for våre synder representert ved den første bukken. Hva var så meningen med den andre bukken? Jo, Satan er årsaken til all synd, og han må bære resultatet av den synd han selv har fristet og plaget Guds folk med. Etter at ”Israels barns misgjerninger” var bekjent over den andre bukken, ble den levende ledet ut av leiren for å dø i ørkenen, og den skulle aldri mer komme inn i Israels leir igjen. Den mannen som førte den bort, måtte vaske seg og sine klær med vann før han gikk inn i leiren igjen (3. Mos. 16,26). Hele denne seremonien skulle vise Israels Guds hellighet og Hans avsky for synd. Det ble forlangt av hver enkelt av folket at de skulle ydmyke seg mens dette soningsverket pågikk. Alt arbeid ble lagt til side, og hele Israel skulle tilbringe dagen i bønn og dyp hjerteransakelse. Dette var en dommens dag med basunklang og faste, og ”hver den som ikke faster den dag, skal utryddes av sitt folk” (3. Mos. 23,29). Dette var skjebnens dag for alle og enhver av Israels folk.
Vi leste i Hebreerbrevet 8. kapittel og 5. vers, at den jordiske helligdommen var en avbildning og en skygge av den Himmelske Helligdommen. Det som var symbolske handlinger i helligdommen på jorden, foregår i virkeligheten i den Himmelske Helligdommen. Før tjenesten i den jordiske helligdommen begynte ble Aron og hans sønner salvet til å tjene Gud som prester i Helligdoms-tjenesten (2. Mos. 30, 22-30). Dette ble altså gjort før selve den ordinære helligdoms-tjenesten begynte. Dette var et bilde på det som skulle skje i den himmelske helligdomstjenesten. (Daniel 9,24).
La oss nå litt mer detaljert beskrive innvielsen av Jesu tjeneste i den Himmelske Helligdommen.
Før Jesus fór opp til Himmelen lovte Han at Han skulle sende den Hellige Ånd til disiplene sine på en spesiell måte. Han sa det slik: ”Men dere skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.” (Ap.gj. 1,8). Da Jesus fór opp til Himmelen var det et tegn til hans etterfølgere at de snart ville motta den Hellige Ånd, den lovede velsignelsen. Det var dette de skulle vente på å få før de gikk i gang med sitt arbeid. Etter at Jesus steg innenfor de Himmelske portene ble han salvet til sin gjerning i den Himmelske Helligdommen. Utgydelsen av Ånden på Pinsefestens dag var himmelens måte å formidle at Jesu innsettelse var fullført. I følge sitt løfte hadde Jesus sendt den Hellige Ånd fra Himmelen til sine etterfølgere som et tegn på at Han, som prest og konge, hadde all autoritet i himmelen og på jorden, og at Han var den Salvede over sitt folk. Idet disiplene fikk den Hellige Ånd ble de også på en måte salvet til sin gjerning, akkurat som Jesus her på jorden ble salvet til sin gjerning, da den Hellige Ånd kom over ham i form av en due, da han ble døpt av døperen Johannes i elven Jordan. (Matt. 3. 13-17). Nå kom den Hellige Ånd over disiplene i form av ildtunger. På Pinsefestens dag var det mange folkeslag i Jerusalem. Når disiplene talte hørte alle folkeslag talen på sitt eget språk, slik at det ble til oppbyggelse for dem alle. Dette var et mirakel. (Ap. gj. 2. Kap). På samme måte vil Guds Ånd utgydes over Guds folk i endens siste tid (Jak. 5,7-8), slik at endetidsbudskapet kommer ut til alle folkeslag (Åp. 14. 6-12; 18,4).
Etter himmelfarten begynte altså Kristus sin gjerning som vår Yppersteprest. Apostelen Paulus skriver: ”For Kristus gikk ikke inn i en Helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne Helligdom. Han gikk inn i selve Himmelen; nå skulle Han for vår skyld tre fram for Guds ansikt.” (Heb. 9,24). Paulus skriver også: ”Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i Helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske” (Heb. 8. 1-2). Det sanne tabernakel i Himmelen er Helligdommen i den nye pakt. Denne tjenesten i den Himmelske Helligdommen begynte altså Jesus i den første avdeling, i det Hellige, slik som prestene gjorde det i den jordiske Helligdommen. Den jordiske var jo et kopi av den Himmelske.
I den jordiske tempeltjenesten begynte presten sin tjeneste i det Hellige. Han gikk innenfor det første forhenget som var inngangsdøren som skilte det Hellige fra forgården. Her hadde han en daglig tjeneste. På samme måte begynte Jesus etter sin himmelfart sin tjeneste i himmelen, i det Hellige.
I den daglige tjenesten skulle presten komme fram for Gud med blodet av syndofferet og med røkelse som steg opp sammen med folkets bønner. På samme måte brakte Kristus sitt blods fortjeneste fram for Faderen sammen med sin egen rettferdighet og de botferdige troendes bønner. Slik har tjenesten foregått i det Hellige i den Himmelske Helligdom. Disiplene hadde sitt håp i Kristus da han fór opp til Himmelen. Paulus skriver om dette håp: ”Dette håpet er et trygt og fast anker for vår sjel. Det når gjennom forhenget inn i helligdommen, dit Jesus gikk inn og åpnet veien for oss, han som er blitt Yppersteprest til evig tid.” (Heb. 6,19.20).
Da Jesus begynte sin himmelske helligdomstjeneste, så begynte han sin tjeneste i det Hellige, akkurat som i den jordiske helligdomstjenesten. I den jordiske helligdommen måtte synderen bære fram et feilfritt lam til offer for sin synd, og Ypperstepresten måtte sprinkle blodet på forhenget som skilte det Hellige og det Aller Helligste. (3. Mos. 4. 6). Fordi Jesus hadde gitt sitt liv som et sonoffer for oss, så trengte ikke Jesus å bære fram noe offerdyr. Alle disse ofringene og seremoniene i det Gamle Testamentet pekte jo fram til Ham som ga sitt liv på Golgatas kors. Han ble urettferdig regnet som en lovovertreder og røver. Han ble dømt urettferdig, pint og plaget under et nattlig ulovlig rettsforhør. Han ble naglet til korset på hender og føtter, og etter at Han døde, stakk de et spyd i hans side, hvor vann og blod kom ut, som et tegn på at Han var død. Sjelen eller livet i blodet døde. Bibelen sier jo at ”kjøttet med dets sjel (eller liv), som er dets blod, skal dere ikke ete.” (1. Mos. 9,4).
Jesu død på Golgata oppfylte alle ofringene som hadde blitt gjort før Hans død, som pekte fram mot Ham, det sanne offerlam. Paulus skriver om dette: ”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok Han bort, idet Han naglet det til korset. Han avvæbnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet Han viste seg som seierherre over dem på korset. La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke, eller i spørsmål om høytid eller nymåne eller sabbat, disse ting er en skygge av det som skulle komme, men legemet hører Kristus til” (Kol. 2,14-17). Moseloven inneholdt mange seremonier og ofringer. De hadde mat og drikkeoffer, takkoffer, syndoffer samt mange seremonier i tilknytning til dette. De hadde også syv årlige sabbater, i forbindelse med påske, pinse, løvsalenes høytid og lignende. Disse årlige sabbatene var noe annet enn den ukentlige sabbaten. De årlige sabbatene falt på bestemte datoer i året. Den kunne et år falle på onsdag og et annet år på mandag, men den ukentlige sabbaten falt alltid på ukens syvende dag. Men denne teksten i kolosserbrevet forteller klart at da Jesus døde på korset, så var det forbi med alle seremoniene og ofringene som skulle peke fram mot Jesus. Alle disse ofringene hadde ikke noe frelse i seg selv. Men de ble gjort i tro på at Jesus skulle komme som den endelige syndebæreren. Derfor, da Han døde på korset, så opphørte alle disse seremoniene og ofringene. De ble naglet til korset. Disse ofringene var en skygge av det som skulle komme. Og skyggen pekte hen til Jesu død på korset.
De fleste jødene trodde ikke at Jesus hadde kommet som Verdens Frelser. Noen jøder som hadde tatt imot troen på Jesus, fortsatte med å overholde seremonier og spesielle dager som var tilknyttet offertjenesten. I denne forbindelse bør vi akte på Paulus sine ord: ”Den ene akter en dag fremfor en annen, den andre akter alle dager like; enhver være fullt sikker i sitt eget sinn.” (Rom. 14. 5). Hvis det var noen som fortsatt ville akte på disse spesielle dagene/seremoniene, så måtte de få lov til å gjøre det, men det var ikke i det hele tatt nødvendig til frelse. Noen mener dette skriftstedet har noe med den ukentlige sabbaten å gjøre, men det står ikke noe om det. Den ukentlige sabbaten har sin opprinnelse helt fra Skapelsen, da Gud skapte på seks dager og hvilte på den syvende, og den er også et av Guds ti bud. (1. Mos. 2,1-3; 2. Mos. 20,8-11). Jesus sier også i Bergprekenen at så lenge vi ser jorden under oss og himmelen over oss, så står Guds bud ved makt, og ikke en tøddel eller bokstav skal forgå av loven. (Matt. 5,17-18). Jesus endrer seg ikke. Han endrer heller ikke sine bud. ”Han er den samme i går og i dag, ja, til evig tid” (Heb. 13, 8).
Da Jesus døde på korset skjedde det også en bemerkelsesverdig ting. Forhenget i templet revnet fra øverst til nederst, som symbol på at nå var den jordiske offertjenesten slutt. Det er ingenting som tilsier at dette også ble gjort i Himmelen. Det står ingenting om det. Det er kun noen mennesker som selv har tatt en slik slutning, og lagt noe til teksten her. Nei, forhenget som revnet gjaldt den jordiske helligdomstjenesten. Nå sluttet den jordiske helligdomstjenesten, og Jesus fór opp til himmelen og begynte den Himmelske Helligdomstjenesten.
Vi har allerede sett at Jesus begynte sin tjeneste i Himmelen i det Hellige. Ja, Bibelen sier det blant annet slik: ”Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning” (Heb. 9,12). Det var i forbindelse med den daglige jordiske tjenesten at Ypperstepresten hadde å gjøre med blod av bukker og kalver. Denne seremonien hadde tilknytning til det Hellige. Men Jesus trengte ikke blod av kalver og bukker. Han gikk inn med sitt eget blod inn i Helligdommen, i den avdelingen som tilsvarte den avdelingen på jorden som hadde med blod av bukker og kalver å gjøre, i det Hellige. Der startet Jesus sin tjeneste i den Himmelske Helligdommen.
Da Johannes fikk se Guds tempel i Himmelen, så blir dette beskrevet slik: ”Og jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, så jeg syv lysestaker av gull, og midt imellom lysestakene en som lignet en menneskesønn…Han sier: ”Jeg er den første og den siste. Jeg er Han som lever og var død. Og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket.” (Åp. 1,12-18). Dette skrev Johannes omtrent 100 år etter Kristi himmelfart. Av denne teksten ser vi at Jesus da var i det Hellige i den Himmelske Helligdom, hvor den syvarmede lysestaken er. Dette blir også bekreftet i det neste kapitlet, da Johannes beskriver den første menighet, Efesos: ”Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier Han som holder de sju stjernene i Sin høyre hånd, som vandrer midt iblant de sju lysestakene av gull.” Begge disse skriftstedene forteller at Jesus hadde sin gjerning i det Hellige i den Himmelske Helligdommen, hvor lysestakene sto, da den første kristne menighet eksisterte her på jorden.
Som vi allerede har sett, så var det en stor forsoningsdag en gang i året. Da skulle Ypperstepresten gå inn i det Aller Helligste. Når skjedde det? Bibelen sier at etter 2300 aftener og morgener da skal Helligdommen bli renset. (Engelske King James: renset eller rettferdiggjort). Daniel 8, 14. Denne profetien skulle begynne å gjelde ”fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem” (Dan. 9, 25). Kongen av Persia, kong Artaxerxes I, ga tillatelse til at Israels folk kunne dra hjem og gjenoppbygge hele Jerusalem. Denne befalingen trådte i kraft i 457 f. Kr. (Første dekret ble gitt av Kyros ca. 537 f.Kr. Se Esras bok 1,1-3. Andre dekret ble gitt av Darius I, ca. 518 f.Kr. Se Esras bok 6,1-12. Tredje dekret ble gitt av Artaxerxes I i 457 f.Kr. Se Esras bok 7,7-11). Fra dette årstallet (457 f.Kr.), skulle det da gå 2300 aftener og morgener. Så skulle helligdommen bli renset. Hva betyr aftener og morgener? Helt i fra 1. Mosebok, det 1. kapitlet har vi denne betegnelsen i forbindelse med skapelsen. Etter hver skapelsesdag så står det slik: ”Det ble aften og morgen første dag”. ”Det ble aften og morgen andre dag,” osv. Etter aften kommer natt og etter morgen kommer dag. Det er et døgn eller en dag, slik vi kjenner det. Dagen sluttet når solen gikk ned. Da var det aften. Da begynte også en ny dag. Den døgnrytmen vi har nå, fra 12 om natta til 12 neste natt, er ikke bibelsk. Bibelen åpenbarer at den store Antikristelige makten i verden (se mer om Antikrist på www.endtime.net), den katolske kirke, skulle tenke på å endre tider og lov. (Daniel 7, 25). I denne forbindelse er det interessant å legge merke til at dagenes begynnelse og slutt har blitt endret, og det er også denne makten som har endret hellig tid, i forbindelse med hviledagen. Den katolske Kirke sier selv at det er de som har overført sabbatens mening til oppstandelsens dag. Ikke i kraft av Jesu autoritet, men ved sin egen autoritet.
Vi har allerede lest at etter 2300 dager skulle helligdommen bli renset. Nå sier Bibelen at når vi regner profetisk tid, skal vi regne en dag for et år. (Esek. 4,6; 4. Mos. 14,34). Derfor blir de 2300 dagene 2300 år. Dette er derfor den lengste tids-profetien i Bibelen.
Men først skulle det gå 70 uker (Dan.9,24). En uke består av syv dager. Derfor må vi gange 70 uker med 7 dager, for å finne ut hvor mange dager det blir. 70 x 7 = 490 dager. Siden vi skal regne en dag for et år når det gjelder tidsprofetier, så blir det 490 år. 70 uker er tilmålt (fastsatt for) ditt folk, sier engelen som åpenbarte drømmen til Daniel. Når engelen sier ditt folk, så mener han jødefolket. Daniel var jøde. Men før vi sier mer på det, så skulle det skje noe etter kun 69 uker. 69 uker, hvor mange dager er det? Jo, det blir 69 x 7, og det blir 483 dager/år. Hva skulle skje etter 69 uker? Jo, den samme profetien sier at da skulle en Salvet, Messias, stå fram (Daniel 9,25). Det var ingen andre enn Jesus dette sikter til. Og det var akkurat da, i begynnelsen av den 70. uken, etter 483 år, at Jesus ble døpt i Jordan. Etter at Han var døpt, kom den Hellige Ånd over Ham som en due, og en røst fra Himmelen sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag” (Matt. 3,13-17). Jesus ble Salvet til sin gjerning i denne dåpshandlingen. Dette skjedde i år 27, da Jesus var 30 år. (Luk. 3,23). Tenk at dette var forutsagt så tydelig i Skriften! Men dette var ikke alt. Så sier denne profetien videre at midt i uken skulle slaktoffer og matoffer opphøre (Dan. 9. 27). Midt i uken, det blir 3 ½ dag/år senere. Akkurat da døde Jesus på korset, og slaktoffer og matoffer opphørte. Forhenget mellom det Hellige og det Aller Helligste revnet fra øverst til nederst i den jordiske helligdommen, som tegn på at nå var denne jordiske helligdomstjenesten slutt. Igjen ser vi hvor nøyaktig denne profetien passer på Jesus. Fantastisk!
Ennå skulle det gå 3 ½ dag/år til før de 70 ukene var slutt. Siden Jesus døde på korset i år 31 (1/2), så plusser vi på 3 1/2 år til. Da kommer vi fram til 34 e. Kr. Hva hendte da? Jo, engelen sa til Daniel: ”70 uker er tilmålt ditt folk” (Daniel 9. 24). Det som skjedde i år 34 var at jødene stenet Stefanus, den første kristne martyr. (Ap.gj. 7. 59). Før dette fortalte Jesus lignelsen om vingårdsmannen som sendte arbeiderne ut for å hente avlingen. Men arbeiderne slo i hjel dem. Senere sendte han sin sønn, men han slo de også i hjel. Og så sier Jesus til ypperstepresten, fariseerne og folkets eldste: ”Når nå vingårdens herre kommer, hva skal han gjøre med disse vingårdsmennene? De sier til ham: Ille skal han ødelegge disse illgjerningsmennene, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rette tid. Jesus sier til dem: Har dere aldri lest i Skriften: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øyne? Derfor sier jeg dere: Guds rike skal tas fra dere og gis til et folk som bærer dets frukt” (Matt. 21,33-43). En gang da Jesus var sulten, gikk han bort til et fikentre. Nå er det slik at fikenene kommer før bladene. Siden det var mye blader på dette fikentreet, var det naturlig at det også var fikener på dette treet. Men da Jesus kom bort til treet og lette etter fikener, fant han ingen. Jesus ble skuffet, og forbannet treet (Matt. 21,18-20). Fikentreet symboliserte jødene. De hadde en fin fasade, men de bar ikke Åndens frukter.
En annen gang karakteriserte Jesus fariseerne og de Skriftlærde som kalkede graver. Dette er et nytt eksempel på at de hadde fine drakter, nypussede sko og vakre seremonier, men de bar ikke Åndens frukter. Åndens frukt er kjærlighet, vennlighet, takknemlighet, trofasthet, glede, fred, avholdenhet, tålmodighet osv. (Gal. 5,22). Jesus ville gi sitt rike til et folk som bar Åndens frukter - i sine liv. Dette er også en pekepinne til deg og meg. Det hjelper ikke hvor fin fasade vi har, hvor fine titler, hus, klær, sko eller bil vi har … eller om vi forkynner et budskap med mange fine ord, hvis ikke vårt liv er i harmoni med vår lære. Åndens frukt vil komme til syne i vårt liv, hvis Ånden bor i oss. Eller med andre ord: Gjerningene vil komme som en frukt av troen, hvis Guds Ånd bor i oss. Bibelen sier at Guds Ånd blir gitt til de som lyder Gud. (Ap.gj. 5,32).
Da Jødene fikk valget mellom Barabbas og Jesus, så valgte de Barabbas. De forkastet Frelseren. ”De ropte alle korsfest Ham”, og ”la Hans blod komme over oss og våre barn” (Matt. 27,22-25). Denne beslutningen fikk store konsekvenser, derfor sa Jesus,: ”Jeg vil gi mitt rike til et folk som bærer dets frukter.”
Vi har allerede lest at Jesus ble fristet i alle ting som oss, men Han syndet ikke. Derfor kan Han fullkomment frelse alle som kommer til Ham i tro. Jesus var en tjener og et medmenneske. Han hjalp de syke og bøyde seg ned til den svake i samfunnet. Hans død på korstet, og Hans blod som rant for deg og meg, forteller mye om Jesu grenseløse oppofrelse for at du og jeg kan få evig liv. Hans blod rant for deg og meg. Det rant for jøde og greker, trell og fri. Og det er hver den som tror på Ham – hver den som åpner hjertedøren – hver den som ydmyker seg og erkjenner sin synd - som Jesus vil tilgi og rense.
Da Jesus kom hit som et menneske og levde blant jødene, forsøkte Gud virkelig å dra jødene til seg som et folk. Vi kan si at Han søkte å gjøre pakten fast, men jødene som en nasjon avslo Ham som verdens Frelser. De valgte å korsfeste Ham i stedet for å anerkjenne Ham som deres personlige Frelser - og verdens Frelser.
Da Paulus sto fram og forkynte Herrens ord og om den oppstandne Frelseren, motsa jødene ham og spottet det som ble sagt. Da tok Paulus til orde og sa rett ut til dem: ”Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere; men siden dere støter det fra dere og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene” (Ap. gj. 13. 45-46).
Så de 70 ukene endte i år 34. Jødene som en nasjon og et folk hadde blitt utvalgt til å være Guds representanter her på jorden, men de forspilte sin sjanse. De bar ikke Åndens frukter. Den tilmålte tid som Guds representanter var slutt for jødene som en nasjon, slik Daniels profeti hadde forutsagt i Daniel 9.24, og Paulus vendte seg nå til hedningene. Hedningene priste Gud for dette, og mange kom til troen på Jesus Kristus som Frelser.
Paulus sier videre i Rom. 2. 28-29: ”For rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelsen er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. Den som er omskåret på denne måten, har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud.” Paulus fortsetter på denne måten: ”Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn” (Gal. 3.7). Og han fortsetter: ”Alle er dere jo Guds barn ved troen på Jesus Kristus. For så mange av dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker, verken trell eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt, arvinger etter løftet" (Gal. 3,7; Gal 3,26-29). Dette er det Åndelige Israel. Det er de som har tatt imot Jesus Kristus i tro, som tilhører Kristus, som er Abrahams ætt, arvinger etter løfte. Vi er glad i jødene, og ønsker at de skal bli frelst, men det hjelper ikke om jødene har Abraham til far, eller at Jesus var jøde. Vi må alle ta imot Jesus Kristus som frelser hvis vi skal bli frelst. Jødene har ikke noe klippekort til Himmelen. Jesus sier jo selv: ”Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.” (Joh. 14. 6). Det er Jesus som er Himmelstigen som er mellom oss og Faderen. Vi kan ikke gå utenom Ham og tro at vi kan vinne frelse bare fordi vi har et navn eller posisjon. . Noen mener dette er erstatningsteologi, men enhver som leser Bibelen med et åpent sinn vil se at dette ikke er erstatningsteologi, men Bibelsk teologi.
Paulus sier også litt senere at det var Jesus som brøt ned skilleveggen som var mellom jøder og hedninger, og gjorde dem begge til ett i Kristus. (Ef. 2,14). Derfor står vi foran Gud som likeverdige. ”For ved Ham,” fortsetter Paulus, ”har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk (familie). Dere er bygd opp på apostlenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er hoved-hjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygget opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden” (Gal. 2,19-22).
Jødene som enkelt-individer har fortsatt like store muligheter til å oppnå frelse som alle andre, men som en nasjon hadde de sin tid som Guds spesielle nasjon eller folk inntil de ”70 ukene” eller 490 dagene/årene utløp i år 34 e. Kr. Da var den tilmålte/fastsatte tiden slutt, og etter den tiden er vi like for Herren. Jesus har gjort oss alle ett i Ham, i samme Ånd. Når vi leser Romerne kapittel 11, så ser det ut til at det vil bli en spesiell vekkelse blant jødefolket i endens siste tid, men det er for de som ikke holder ved i sin vantro. Slik er det med oss alle. Vi må alle ta imot denne hemmelighet, Jesus Kristus som Frelser, og således vil hele Israel bli frelst (Rom. 11. 23-27).
Til nå har vi sett på de første 490 årene av denne profetien på 2300 år. Hvor mange år er det da igjen av denne tidsperioden? Jo, 2300 år minus 490 år = 1810 år. Så fra år 34 e. Kr. ville det ennå ta 1810 år før denne tidsperioden tok slutt. Da kommer vi fram til 1844. Hva skulle skje da? Jo, ”helligdommen skulle bli renset.”
I over 1800 år hadde Jesus utført tjenesten i det Hellige i den Himmelske Helligdommen. Kristi blod som ble brakt fram på vegne av angrende syndere, sikret dem Faderens tilgivelse og anerkjennelse, selv om syndene fremdeles sto i Himmelens bøker – akkurat som syndene gjennom året symbolsk ble opphopet i det Hellige i den jordiske helligdommen.
Vi har lest at en gang om året, på den store forsoningsdagen, skulle Ypperstepresten gå inn i det Aller Helligste. Da var det en domsdag/den store soningsdagen. Alle som til da symbolsk hadde overført sine synder til det Hellige i helligdommen, fikk nå sine synder tatt bort.
Likesom den symbolske helligdomstjenesten hvert år ble avsluttet med en spesiell soningsdag, finner det sted en soningstjeneste for å fjerne all synd fra den Himmelske Helligdom før Kristus avslutter sin frelsergjerning. Det er den tjenesten som begynte da de 2300 årene utløp. Som profeten Daniel hadde forutsagt, gikk vår store Yppersteprest da inn i det Aller Helligste for å utføre den siste del av sin viktige gjerningen – å rense helligdommen.
I gammel tid ble folkets synd i tro lagt på syndofferet, og ved offerblodet ble den symbolsk overført til den synlige eller jordiske helligdommen. Slik blir de angrendes synder i den nye pakt lagt på Kristus og i virkeligheten overført til Helligdommen i Himmelen.
Vi gjentar nå denne prosessen med litt andre ord, for dette er et viktig punkt.
På samme måte som den symbolske rensingen av helligdommen på jorden skjedde ved at synden som hadde tilsmusset den, ble fjernet, skal den virkelige rensingen av Helligdommen i Himmelen skje ved at syndene som er nedskrevet der, bli fjernet eller slettet. Men før det kan skje, må bøkene granskes for å gjøre det klart hvem som har angret sin synd og tatt imot Kristus i tro og derfor har del i Hans soningsverk. Rensingen av helligdommen forutsetter derfor en undersøking og en rettegang. Dette må skje før Kristus kommer for å utfri sitt folk. For når Han kommer, har Han lønnen med ”for å gjengjelde enhver etter hans gjerninger” (Matt. 16,27).
Vi har sett at syndebukken symboliserer Satan, syndens opphavsmann. Han vil til sist måtte ta straffen for den synd han har påført de botferdige.
Når Ypperstepresten med blodet av syndofferet fjernet syndene fra helligdommen, la han dem på syndebukken. Når Kristus med sitt eget blod fjerner sitt folks synder fra den Himmelske Helligdommen ved slutten av sin midlertjeneste, lar Han Satan få den endelige straffen idet dommen blir fullbyrdet. Syndebukken ble sendt ut i ødemarken og kom aldri mer tilbake. På samme måte vil Satan for all framtid bli forvist fra Gud og Hans folk. Han blir tilintetgjort når synd og syndere til sist skal utslettes i ildsjøen. (Åp. 19,19-21).
Vi vil si litt mer om dommen. Bibelen sier at ”det er menneskets lodd en gang å dø, og deretter dom.” (Heb. 9, 27). Det vil altså være en dom mellom døden og Jesu gjenkomst. Menneskets skjebne er på en måte avgjort når mennesket dør, men det vil finne sted en domshandling i Himmelen, før Jesus kommer igjen. Der vil det bli avgjort om det enkelte mennesket vil få evig liv eller om de vil gå fortapt i ildsjøen (Rom. 6.23; Åp. 20.14, 21.8). Vismannen Salomo skrev om dommen: ”Gled deg, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og etter det dine øyne ser! Men vit at for alt dette vil Gud føre deg fram for dommen."”Og videre: "Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold Hans bud! Det er hva hvert menneske bør gjøre. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.” (Fork. 11,9-10 og 12,13-14). Paulus skriver: ”For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt” (2. Kor. 5,10).
Bibelen gjør det klart at Gud legger nøye merke til vårt liv. Alt vi gjør blir notert i Himmelens regnskapsbok, og vi skal dømmes etter våre gjerninger. Ut fra dette regnskapet vil vi alle gå fortapt, for vi har lest at alle har syndet og fattes Guds ære. Vår eneste redning er at vi tar imot Guds nåde, at vi erkjenner vår synd og legger vår synd på Jesus. Da vil Han frikjenne oss i dommen.
Oppfyllelsen av profetien om at Helligdommen skulle renses, begynte altså i 1844. Da gikk Jesus og Faderen fra det Hellige til det Aller Helligste. Det er derfor vi skal forkynne: ”Timen for Hans dom har kommet.” (Åp. 14. 7). Profeten Daniel beskriver denne hendelsen slik: ”Jeg så på dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte seg. Hans klær var hvite som snø, håret på Hans hode var som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen sto foran Ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet.” (Daniel 7.9-10). Daniel skriver videre slik: ”Jeg så i de nattlige synene, og se, En som var som Menneskesønnen kom med Himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham.” (Dan. 7.13).
Jesus forteller også en lignelse om kongen som hadde innbudt til bryllup. Da bryllupsgjestene hadde kommet, gikk kongen inn for å se på bryllupsgjestene sine. Da så Han en som ikke hadde bryllupskledningen på. ”Så sa kongen til ham: Venn, hvordan kom du inn her uten bryllupsklær? Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind armene og føttene på ham, før ham bort og kast ham ut i det ytterste mørket! Der skal være gråt og tenners gnissel. For mange er kalt, men få er utvalgt” (Matt. 22, 11-14). Denne personen hadde ikke bryllupskledningen på. Han hadde ikke lagt sin synd på Jesus, og derfor hadde han ikke fått Jesu rettferdighets kledning. Som en konsekvens av det hadde han heller ikke fått kraft fra Gud til å leve i harmoni med Hans vilje. Han hadde ikke åpenbart Kristi karakter i sitt liv. Dommeren kunne ikke akseptere ham. Han gikk ikke fri i domshandlingen, og han ble derfor kastet ut.
Kongens undersøkelse av gjestene ved festen representerer en rettshandling. Denne liknelsen forteller om den undersøkningen som nå foregår i Himmelen. Gjestene ved evangeliefesten er de som bekjenner seg til å tjene Gud, slike som har sitt navn skrevet i livsens bok. Men ikke alle som bekjenner seg til å være kristne, er av den grunn sanne disipler. Når kongen, her representert ved Kristus, skal avgjøre hvem som skal bli frelst, vil dette gjøres før Kristi annet komme i himmelens skyer. Når han kommer, er Hans lønn med Ham, for ”å gi enhver igjen etter som hans gjerning er” (Åp. 22,12). Altså, forut for Hans komme må det være fastslått hvordan det enkelte menneskes gjerning er. Og til hver eneste Kristi etterfølger vil lønnen alt være utmålt i samsvar med hans gjerninger, når Jesus kommer igjen.
Det er mens menneskene ennå bor på jorden at dette undersøkende domsverket finner sted i himmelens rettssaler. Livet hos alle som gir seg ut for å være Kristi etterfølgere, passerer revy for Gud. Alle blir prøvet med det som er nedtegnet i Himmelens bøker, og i samsvar med gjerningene i livet blir den enkeltes skjebne avgjort for evig tid.
Bryllupskledningen i lignelsen symboliserer den rene, plettfrie karakter som Kristi sanne etterfølgere vil eie. Bare Guds trofaste barn, Hans menighet, er det ”gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin.” Dette ”fine lin er de helliges rettferdige gjerninger” (Åp. 19,8). De er ”uten plett eller rynke eller noe sådant” (Ef. 5,27). Det er Kristi rettferdighet, Hans helt uplettet karakter. Ved tro er den blitt gitt til alle som tar imot Ham som sin personlige Frelser.
Adam og Eva levde i fullkommen harmoni med Guds vilje i Edens hage. All deres hengivenhet var rettet mot deres himmelske Far. Bibelen sier at ”de var nakne både Adam og hans hustru, men skammet seg ikke. På en eller annen måte må Gud ha skygget over deres nakenhet. Men da synden kom inn i verden, brøt de sin forbindelse med Gud, og de ble klar over at de var nakne. Nakne og skamfulle søkte de å sy sammen fikenblad for å dekke seg (1. Mos. 3,7).
Overtrederne av Guds lov har hele tiden siden dette fortsatt å gjøre det slik. De har sydd sammen fikenblad for å dekke sin nakenhet, den nakenhet de pådro seg ved sin overtredelse. De har gått med klær av egen fabrikat. Det vil si: med sine egne gjerninger har de forsøkt å dekke sine synder og gjøre seg aksepterte for Gud. Men dette kan de aldri greie. Ingenting av det mennesket kan uttenke, er i stand til å tre i stedet for den kledningen som Jesus gir til sine barn. Ingen fikenbladdrakt, ikke noe klesdrakt av det slag som preger borgerne av denne verden, kan strekke til for dem som sitter til bords med Kristus og englene ved det store bryllupsmåltid, Lammets nattverd.
Bare det dekke som Kristus selv har brakt til veie, kan sette oss i stand til å tre fram for Ham. Dette dekket, Kristi rettferdighets kledning, vil Han hylle omkring hver eneste angrende, troende sjel på jord. Han sier: ”Så råder jeg deg at du kjøper av meg gull, glødet i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan kle deg i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbart” (Åp. 3,18).
Denne drakt, vevet i Himmelens egen vevstol, har ikke i seg en eneste tråd av menneskelig opphav. I sitt liv som menneske på jorden bygget Kristus en fullkommen karakter, og denne karakter tilbyr han oss å få del i. ”All vår rettferdighet er som skitne filler” (Jes. 64,6). Alt det vi selv kan gjøre for å gjøre oss selv rettferdige, er tilsølt av synd. Men Guds Sønn er ”åpenbart for å bortta våre synder, og synd er ikke i Ham” (1. Joh. 3,5). Synden defineres som lovbrudd (1. Joh. 3,4). Men Kristus var lydig mot alle lovens krav. Om seg selv sa Han: ”Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte” (Sal. 40,9). Da Han var her på jorden, sa Han til sine disipler: ”Jeg har holdt min Faders bud” (Joh. 15,10). Ved sin fullkomne lydighet har Han gjort det mulig for hvert menneske også å holde Guds bud. Når vi underkaster oss Kristus, blir våre hjerter forent med Hans hjerte. Viljen smelter sammen med Hans vilje. Sinnet blir ett med Hans sinn. Tankene blir tatt til fange under lydighet mot Ham. Vi lever Hans liv. Dette er meningen når det sies at vi blir ikledd Hans rettferdighet. Når så Kristus ser på oss, ser Han ikke fikenbladkledningen, ikke nakenheten og vanskaptheten som hører synden til. Nei, Han ser sin egen rettferdsdrakt, som er fullkommen lydighet mot Jehovas lov.
Gjestene ved bryllupsfesten ble inspirert av kongen. Bare de som hadde rettet seg etter Hans krav og tatt på seg bryllupskledningen, ble godtatt. Slik er det også med gjestene ved evangeliets festmåltid. Alle må utsettes for den store Kongens strenge inspeksjon. Og ingen andre enn de som har iført seg Kristi rettferdighetskledning, kan bli godtatt.
Rettferdighet vil si rett handling (1. Joh. 3,7). Det er etter sine handlinger (gjerninger) alle vil bli vurdert. Vår karakter viser seg i det vi gjør. Gjerningene avgjør om troen er ekte (Jakob 2,22).
Vi kan godt tro at Kristi navn er det eneste under Himmelen som vi kan bli frelst ved, og likevel ikke gjennom tro gjøre Ham til vår personlige Frelser. Det er ikke nok å tro sannheten rent teoretisk. Det er ikke nok å bekjenne at vi tror på Kristus. Det er ikke nok å ha våre navn oppført i menighetsprotokollen. ”Den som holder Hans bud, blir i Ham, og Han blir i ham. På dette kjenner vi at Han blir i oss, av den Ånd som Han gir oss.” ”Og på dette vet vi at vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: Jeg har lært Ham å kjenne, og ikke holder Hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder Hans ord, i ham er i sannhet Guds kjærlighet blitt gjort fullkommen. Ved dette vet vi at vi er i Ham. Den som sier at han blir i Ham, han skylder også selv å vandre slik som Han vandret” (1. Joh. 3,24 og 2,3-6). Dette er altså det ekte bevis på omvendelse. Vår bekjennelse kan være så fin den være vil. Det monner ingenting, med mindre Kristus blir åpenbart gjennom rettferdighetens gjerninger.
Guds ti bud finner vi i 2. Mos. 20, 3-17. Det er disse originale budene som finnes i det Aller Helligste i Himmelen. Etter at Jesus gikk inn der i 1844, og ”den store forsoningsdagen” og dommens time begynte, ser vi at budene kom til syne. (Åp. 11,19). Det er de som ligger i Paktens Ark i det Aller Helligste, og alle skal bli dømt etter Guds ti bud, som er normen i dommen. De som da ikke symbolsk har fått Jesu rettferdighets kledning på seg, vil bli dømt etter Guds ti bud, etter sine gjerninger.
Et av de budene som det syndes mye imot er sabbatsbudet eller hviledagsbudet. Bibelen sier: ”Gud skapte på seks dager og hvilte på den syvende. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den” (1. Mos. 2. 1-3). Selve hviledagsbudet finner vi i 2. Mosebok, versene 8-11. Der står det slik: Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din budskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager skapte Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.”
I dag holder de fleste mennesker søndagen, Bibelens første dag i uken, som hviledag. Den første søndags-loven kom i året 321. e. Kr. I 336 e. Kr. kom en ny søndagslov. Her sier den Katolske Kirke at de overførte sabbatens mening til oppstandelsens dag. (Fra Doctrinal Cathecism, s. 174 – romersk-katolsk troslærebok – og The Convert’s Cathecism of Catolic Doctrine, 1977-utgave, s. 50). Søndag betyr solens dag. Kirkeledere smeltet sammen de som tilba solen, på solens dag =søndagen, den 1. dag i uken, og de som begynte å feire Jesu oppstandelsesdag = søndagen, den 1. dag i uken (Luk. 24,1-6). De fikk felles hviledag, søndagen, Bibelens 1. dag i uken. Fordi mennesker har bestemt en dag til hvile og Gud har bestemt en annen dag til hvile, så står vi på valg hvilken autoritet vi vil adlyde. Bibelen sier at dette spørsmålet vil komme i fokus i endens siste tid, i forbindels med ”dyrets bilde” og ”dyrets merke” (Åp. 13,15-16). Fordi Jesus er i det Aller Helligst i den Himmelske Helligdom, hvor Guds ti bud er, og fordi det foregår en dom der, vil de ti bud og sabbatsbudet bli mer fullstendig forkynt i den tiden som ligger foran oss. Jesus sa: ”Hvis du elsker Meg, så holder du mine bud!” (Joh. 14,15). Vi bør alle ta et klart standpunkt for Jesus og Hans ti bud nå. Når Jesus ser at vi er villig til å følge Ham også på dette punktet, da vil Han bruke oss som sine spesielle ambassadører nå i denne endetiden. Da vil vi representere Ham, og Han vil bruke oss. Når testen kommer om vi vil akseptere ”dyrets bilde” eller ”dyrets merke”, så vil Gud hjelpe oss til å være trofaste mot Ham. Det står om disse: ”Det er de som har de helliges tålmodighet, som holder Guds bud og har Jesu tro”(Åp. 14,12).
Vi har sett at den som blir delaktig i den guddommelige natur, vil være i harmoni med Guds store standard for rettferdighet, nemlig Guds hellige lov. Dette er målesnoren Gud bruker for å måle menneskenes handlinger. Den vil bli prøvestenen for karakteren i dommen.
Satan hadde hevdet at det var umulig for mennesket å adlyde Guds bud. Og det er sant nok at vi i egen kraft ikke makter å adlyde dem. Men Kristus kom i menneskelig skikkelse, og ved sin fullkomne lydighet beviste han at menneskelighet og guddommelighet i forening kan adlyde hvert eneste ett av lovens bud. Kraften til dette ligger ikke i mennesket selv, nei, det er Guds kraft. Når en sjel tar imot Kristus, får vedkommende også kraft til å leve i harmoni med Guds vilje.
Gud krever fullkommenhet av sine barn. Hans lov er en kopi av Hans egen karakter, og den er standarden som er satt for enhver karakter. Denne uendelig høye standard blir satt klart fram for alle. Hensikten er at det ikke skal være mulig å ta feil av hva slags mennesker Gud må ha for å bygge opp sitt rike. Kristi liv på jorden var et fullkomment uttrykk for Guds lov. Også de som gjør krav på å være Guds barn, må bli Kristus lik i karakter, og da vil de bli lydige mot Guds bud. Da vil Gud kunne betro dem å være blant dem som utgjør himmelens familie. Kledd som de er i Kristi rettferdighets herlige kledning, får de sin plass ved Kongens festbord. De har rett til å være med blant den flokken som er blitt vasket rene i Kristi blod.
Mannen som kom til festen uten bryllupsdrakt, symboliserer tilstanden hos mange i verden i dag. De bekjenner seg til å være kristne. Derfor gjør de også krav på evangeliets velsignelser og fortrinn. Men de tror de er gode nok i seg selv. Så setter de sin lit til egne fortjenester i stedet for å stole på Kristus. De hører på Ordet. Altså møter de fram til festmåltidet. Men de har ikke tatt på seg Kristi rettferdighets kappe.
Mange som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, er ikke lenger et særskilt og eiendommelig folk. Skillelinjen er blitt utydelig. Menneskene gir seg inn under verden. De følger dens levevaner, dens egoisme. Menigheten har gått over til verden i sin overtredelse av Guds lov. Men egentlig var det verden som skulle ha gått over til menigheten i lydighet mot loven. For hver dag som går, skjer det en videre omvendelse fra menigheten til verden.
Man venter å bli frelst ved Kristi død, mens man nekter å leve Hans liv i selvfornektelse. Man lovpriser rikdommen i den frie nåde. Men samtidig forsøker man å dekke seg med et skinn av rettferdighet. Man håper ved dette å verge seg mot sine egne karaktermangler. Men slike anstrengelser vil vise seg å være nytteløse på Guds store dag.
Mens undersøkningen pågår i Himmelen, og de botferdige troendes synder blir fjernet fra Helligdommen, må det skje en særskilt rensing blant Guds folk på jorden, en fjerning av synd. Dette kommer enda tydligere fram i budskapene i Åpenbaringsbokens 14. kapittel. Men profeten Malakias beskriver denne rensningsprosessen som bør finne sted med oss nå, slik: ”Men hvem kan utholde den dagen Han kommer, og hvem kan bli stående når Han viser Seg? For Han er som smelterens ild og som vaskerens såpe. Han skal sitte som smelteren og som den som renser sølv. Han skal rense Levis barn og lutre dem som gull og sølv, så de kan komme fram til Herren med offergaver i rettferdighet” (Mal. 3.2-3). Det er denne rensningen eller lutringen som nå må foregå i hver enkelts liv. Når sølvsmeden skal rense sølvet, så holder han det over varmen, en ganske sterk varme. Men varmen må ikke være for sterk. Da smelter også sølvet. Men når sølvet slik blir holdt over varmen, løsner slaggen og urenhetene fra sølvet. De faller bort. Til slutt blir det en ren sølvklump tilbake. Slik må også synden bort fra våre liv. I det vi forkynner det siste nådes- og advarselsbudskapet, slik vi finner de i Åpenbaringsbokens 14. kapittel, versene 6-12, vil vi møte vanskeligheter. Vår tro vil da bli testet. Men i denne prøvelsens time, må vi holde oss nær til Gud. Han vil gi oss kraft til å være trofast mot Ham, både i liv og lære. I denne prosessen vil den Hellige Ånd minne oss om synd, rettferdighet og om dom, og hvis vi har en synd som ikke er lagt fram for Jesus, så vil vi få kraft til å ordne opp med Gud og våre medmennesker. Vi må legge synden på Jesus, slik at Han kan sone vår synd. Johannes beskriver denne prosessen så fint: ”Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss for all urettferdighet.” (1. Joh. 1,9). Det er denne rensingsprosessen som du og jeg nå må igjennom, hvis vi skal være klar til å bli med når Jesus snart kommer for å hente sine. For Jesus sier: ”Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.” (Matt. 5.8). Og David skriver det slik: ”Hvem får stige opp på Herrens berg? Eller hvem får stå på Hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, som ikke har vendt sin sjel til løgn og ikke sverget falskt.” (Sal. 24,3-4).
Så det er ikke bare å motta Kristi rettferdighet, uforskyldt av nåde ved tro, men vi må også be om kraft til å gjøre rettferdighet. På den måten kan vi være Jesu vitner. Johannes skriver om dette slik: ”Dersom dere vet at Han er rettferdig, så skjønner dere at hver den som gjør rettferdighet, er født av Ham (1. Joh. 2,29). Og videre: ”Mine barn! La ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, liksom Han er rettferdig” (1. Joh. 3,7). Paulus skriver: ”Liksom dere altså mottok Kristus som Herre, så vandre i Ham.” (Kol. 2.6).
Jesu etterfølgere vil, med den Hellige Ånds iboende kraft i sine liv, rense sin samvittighet i lydighet mot sannheten. Deres karakter vil, med den Hellige Ånds hjelp, da være i harmoni med Guds vilje. (1. Peters brev 1,22).
Når dette har funnet sted, når vi har tatt imot Jesu rettferdighet og fått kraft til å gjøre rettferdighet, ikke i egen kraft, men ved den Hellige Ånd som virker i oss til å gjøre det gode, (Fil. 2,13) da vil Kristi etterfølgere være beredt for Hans komme. Måtte du og jeg være blant dem!
Med vennlig hilsen
Abel og Bente Struksnes