Djevelens strategiDjevelens strategi
«Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.» (1. Mos 3:15). Denne dommen som Gud felte over Satan etter syndefallet, var en profeti som gjaldt alle tidsaldrer helt til tidens slutt, og den gav varsel om den store maktkampen som alle folkeslag skulle ta del i. Gud sier: «Jeg vil sette fiendskap.» Dette fiendskapet var ikke en del av menneskenes opprinnelige natur. Da de overtrådte Guds lov, ble deres natur ond, og de kom i harmoni med Satan, ikke i konflikt med ham.
Det eksisterer ikke noe naturlig fiendskap mellom det syndige menneske og syndens opphavsmann. Begge ble fordervet ved frafall. Den frafalne er hvileløs uten sympatien og støtten fra dem han lokker til å følge hans eget eksempel. Derfor slutter falne engler og ugudelige mennesker seg sammen. Hvis Gud ikke hadde grepet inn, ville Satan og mennesket ha alliert seg mot himmelen, og hele menneskeslekten ville ha stått samlet mot Gud i stedet for mot Satan.
På samme måte som Satan fikk englene til å gjøre opprør, fristet han mennesket til å synde. Det var for å sikre seg hjelp i kampen mot himmelen. Hat mot Kristus forente ham og de falne englene. Selv om de var uenige i alt annet, stod de samlet mot universets hersker. Men da Satan fikk vite at det skulle bli fiendskap mellom ham og kvinnen og mellom hans avkom og hennes ætt, visste han at forsøket på å ødelegge menneskets natur ville bli motarbeidet, og at mennesket på en eller annen måte ville motstå hans makt.
Satan hater menneskene fordi de gjennom Kristus er gjenstand for Guds kjærlighet og barmhjertighet. Han motarbeider frelsesplanen og vanærer Gud ved å skjemme og sverte hans verk. Han skaper sorg i himmelen og fyller jorden med ulykke og fortvilelse, og påstår at alt ondt er en følge av at Gud skapte mennesket.
Nåden som Kristus planter i mennesket, skaper fiendskap mot Satan. Uten denne nåde som omvender og fornyer, ville mennesket fortsatt vært Satans fange, en tjener som alltid ville vært parat til å etterkomme hans ordre. Dette nye prinsippet skaper strid der det før var fred. Kraften som Jesus gir, gjør det mulig for mennesket å motstå tyrannen og maktraneren. Enhver som avskyr synden i stedet for å nyte den, som motstår og overvinner de lidenskaper som har hatt herredømmet, viser virkningen av et prinsipp som bare kan stamme fra Gud.
En kamp på liv og død
Motsetningsforholdet mellom Kristi holdning og Satans holdning kom meget klart frem i den måten verden tok imot Jesus på. Når jødene forkastet ham, var det ikke så meget fordi han manglet jordisk rikdom, pomp og prakt. De så at han eide en kraft som mer enn oppveide disse ytre fortrinn. Men hans renhet og hellighet tente de ugudeliges hat. Hans uselviskhet og syndfrie gudsliv var en stadig irettesettelse av et stolt og vellystig folk. Det var dette som vakte fiendskap mot Guds Sønn. Satan og onde engler sluttet seg sammen med onde mennesker. Alle frafallets krefter allierte seg mot sannhetens talsmann.
Kristi tilhengere møter det samme fiendskap som deres Herre. Alle som avskyr synden og i Guds kraft står imot fristelsen, vil uten tvil vekke vrede hos Satan og dem han har innflytelse over. Hat mot sannhetens rene prinsipper, og hån og forfølgelse mot dem som forkynner dem, vil fortsette så lenge det finnes synd og syndere. Kristi tilhengere og Satans tjenere kan ikke enes. Korset vekker ennå anstøt. «Alle som vil leve et gudfryktig liv i troen på Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2. Tim 3.12).
Under Satans ledelse arbeider hans redskaper hele tiden for å stadfeste hans myndighet og bygge opp hans rike i motsetning til Guds herredømme. Derfor prøver de å villede Kristi tilhengere og få dem til å oppgi troskapen mot Gud. For å oppnå dette mistolker og forvrenger de Skriften, som deres leder gjorde.
Likesom Satan anklaget Gud, prøver hans redskaper å sverte hans folk. Den ånd som drev Kristus i døden, driver de ugudelige til å ødelegge hans etterfølgere. Alt dette er forutsagt i den første profetien: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt.»
Satan mobiliserer alle sine styrker og setter alt han rår over inn i kampen. Hvorfor møter han ikke større motstand? Hvorfor er Kristi stridsmenn så søvnige og likegyldige? Fordi de har så liten virkelig kontakt med Kristus, og nesten fullstendig mangler hans Ånd. Synden er ikke så frastøtende og avskyelig for dem som den var for deres Herre. De møter den ikke med fast og besluttsom motstand, som Kristus gjorde. De skjønner ikke hvor heslig og grufull synden er, og de er blinde for djevelens natur og for hans makt. Fordi det hersker så stor uvitenhet om Satans makt og ondskap, og om omfanget av hans kamp mot Kristus og hans menighet, er det ingen større motstand mot ham og hans onde verk.
Her blir mange villedet. De vet ikke at fienden er en mektig hærfører som kontrollerer de onde englenes tankeliv, og at han fører krig mot Kristus etter nøye gjennomtenkte planer og dyktige manøvrer for å hindre at mennesker blir frelst. Blant folk som kaller seg kristne, ja til og med slike som forkynner evangeliet, hører man sjelden tale om Satan, unntagen en tilfeldig bemerkning fra prekestolen. De overser bevisene på hans stadige aktivitet og fremgang. De enser ikke de mange advarsler om hans list, og tilsynelatende ignorerer de hans eksistens.
Selv om folk ikke kjenner til de knep denne våkne fienden benytter, er han hele tiden i hælene på dem. Han trenger seg inn på hvert område i samfunnslivet. Han er på ferde overalt i byene våre, i menighetene, i lovgivende forsamlinger og i rettssalene. Han forvirrer, bedrar, forfører og ødelegger barn og voksne både fysisk og mentalt. Han splitter familier og egger til hat, rivalisering, strid, provokasjon og drap. Og kristenheten later til å mene at dette er noe som Gud anerkjenner, og at det derfor er nødt til å være slik.
Utsatt for bedrag
Satan prøver hele tiden å få bukt med Guds folk ved å bryte ned de skranker som skiller dem fra verden. Israelittene ble lokket til å synde da de knyttet forbudte forbindelser med hedningene. Slik blir også vår tids Israel ført på villspor. «For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.» (2 Kor 4.4).
Alle som ikke følger Kristus helt og fullt, er Satans tjenere. De som ikke har vendt om, elsker synden, kjæler for den og unnskylder den. De som er født på ny, hater synden og kjemper mot den. Når kristne mennesker foretrekker selskap med ugudelige og vantro, utsetter de seg for fristelse. Satan holder seg ute av syne og legger i all hemmelighet et villedende slør over øynene deres. De innser ikke at slikt samkvem skader. Og mens de hele tiden etterligner verden i holdning, tale og handling, blir de mer og mer blindet.
Når menigheten følger verdslige skikker, blir den omvendt til verden, men dette kan aldri omvende verden til Kristus. Fortrolighet med synd vil uvegerlig få den til å virke mindre avskrekkende. Den som foretrekker å omgås Satans tjenere, mister snart all frykt for deres herre. Når pliktens vei fører oss i prøvelser, som med Daniel ved kongens hoff, kan vi være sikre på at Gud vil beskytte oss. Men utsetter vi oss for fristelse, faller vi før eller senere.
Fristeren har ofte størst hell med seg når han arbeider gjennom dem som man minst mistenker for å være under hans kontroll. De talentfulle og velutdannede blir gjerne beundret og æret som om disse kvaliteter kan erstatte gudsfrykt eller skaffe et menneske gunst hos Gud. Begavelse og dannelse er i og for seg gaver fra Gud. Men når disse egenskapene blir satt i stedet for gudsfrykt, og de fjerner menneskene fra Gud heller enn å føre dem nærmere ham, blir de en forbannelse og en snare.
Mange mener at alt som minner om høflighet eller dannelse, på en eller annen måte har noe med Kristus å gjøre. Men det er fullstendig galt. Riktignok burde disse egenskaper pryde enhver kristen, for de er i sterk grad med til å fremme sann kristentro. Men hvis de ikke stilles til rådighet for Gud, er også de en kraft i det ondes tjeneste.
Mange kultiverte og dannede personer som aldri ville finne på å gjøre noe umoralsk, kan likevel være blankpolerte redskaper for Satan. Deres lumske og bedragerske innflytelse og eksempel gjør dem til farligere fiender av Kristi sak enn de som er uvitende og ukultiverte.
Ved inderlig bønn og tillit til Gud oppnådde Salomo en visdom som vakte forbauselse og beundring. Men da han vendte seg bort fra ham som var kilden til hans styrke, og begynte å stole på seg selv, ble han et bytte for fristelse. De fantastiske evner som denne vises te av alle konger var utrustet med, gjorde ham til et desto mer effektivt redskap for den onde.
I kamp mot ondskapens makter
Fordi Satan hele tiden prøver å dekke over virkeligheten, bør kristne mennesker aldri glemme at de «har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Denne inspirerte advarselen lyder ned gjennom århundrene til vår egen tid: «Vær nøkterne og våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.» «Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep.» (1. Pet. 5,8; Ef 6,11,12).
Helt fra Adams tid har den mektige fienden brukt sin makt til å undertrykke og ødelegge. Nå forbereder han seg til det siste fremstøt mot menigheten. Alle som gjerne vil følge Jesus, kommer i konflikt med denne uforsonlige fienden. Jo mer den kristne ligner det guddommelige mønster, desto sikrere er det at han blir et mål for Satans angrep. Enhver som er aktivt engasjert i Guds verk, som prøver å avsløre den ondes bedrag og forkynne Kristus for menneskene, vil samstemme med Paulus når han taler om å tjene Herren i ydmykhet og med tårer og prøvelser. (Apg 20,19).
Satan angrep Kristus med de mest intense og utspekulerte fristelser, men han tapte hver gang. Kampene ble utkjempet for vår skyld, og Kristi seier gjør det mulig for oss å seire. Kristus gir kraft til alle som ber om hans hjelp. Satan kan ikke vinne over noe menneske mot dets egen vilje. Fristeren har ikke makt til å kontrollere viljen eller tvinge noen til å synde. Han kan plage, men ikke forderve. Han kan skape angst, men ikke gjøre noen vanhellig. Det faktum at Kristus har seiret, skulle inspirere hans etterfølgere til å kjempe tappert mot synden og Satan.”
(Utdrag av boken Mot Historiens Klimaks, av Ellen G. White, kapittel 30.
Boken fås gratis tilsendt i posten fra undertegnede).
Med vennlig hilsen
Abel og Bente Struksnes