USA og pavemakten i Bibelens profetierUSA og pavemakten i Bibelens profetier
”I motsetning til dem som holder seg til Guds bud og troen på Jesus, retter den tredje engelen søkelyset mot en annen gruppe og gir dem en alvorlig og fryktelig advarsel på grunn av deres villfarelser: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin.» (Åp 14,9.10). Skal vi forstå dette budskapet, må vi skjønne meningen med de symbolene som er brukt. Hva menes med dyret, bildet og merket?
Rekken av profetier som inneholder disse symbolene, begynner i Åp 12 med draken som prøvde å utrydde Kristus da han ble født. Det sies at draken er Satan. Det var han som påvirket Herodes til å prøve å ta Frelseren av dage. Men Satans viktigste redskap i kampen mot Kristus og hans folk i de første århundrer var det hedenske Romerriket. Draken er i første rekke et symbol på Satan, men også et symbol på det hedenske Rom.
I Åp 13 tales det om et annet dyr som lignet «en leopard», og «draken gav det sin kraft og sin trone og stor makt». Som de fleste protestanter har trodd, er dette en fremstilling av pavedømmet som overtok makten, tronen og myndigheten fra det gamle Romerriket. Om dette leopardlignende dyret står det: «Det ble gitt dyret en munn som kunne tale store og bespottelige ord. ... Da åpnet det munnen for å spotte Gud og begynte å håne hans navn og hans bolig, ja, alle som bor i himmelen. Det fikk også lov til å føre krig mot de hellige og vinne over dem, og det fikk makt over hver stamme og hvert folk, hvert tungemål og hver nasjon.» Denne forutsigelsen, som er nesten identisk med beskrivelsen av det lille hornet i Dan 7, sikter uten tvil til pavedømmet.
«Det fikk makt til å holde på i 42 måneder.» Profeten sier: «Et av dyrets hoder så ut som om det hadde fått banesår.» Og videre: «Den som skal i fangenskap, han må gå i fangenskap! Den som skal drepes med sverdet, han må dø for sverd!» De førtito måneder svarer til «en tid og tider og en halv tid» - tre og et halvt år, eller 1260 dager (Dan 7) - tiden da pavedømmet skulle undertrykke Guds folk. Denne perioden begynte altså da pavedømmet kom til makten i 538 e.Kr., og endte i 1798. Da ble paven tatt til fange av en fransk hær, og pavemakten fikk sitt banesår. Dermed gikk denne profetien i oppfyllelse: «Den som skal i fangenskap, han må gå i fangenskap!»
En ny makt står frem
Her møter vi et nytt symbol. Om dette sier profeten: «Da så jeg et annet dyr; det steg opp av jorden. Det hadde to horn som et lam, men talte som en drake.» Utseendet, og måten dyret steg opp av jorden på, viser at det symboliserer en nasjon som er annerledes enn de som ble fremstilt i de tidligere symboler.
De store rikene som har hersket i verden, ble fremstilt for Daniel som rovdyr som stod frem da «himmelens fire vinder satte storhavet i opprør». En engel forklarte Johannes at hav og vann betyr «folk og folkemasser og nasjoner og mennesker med ulike tungemål». (Åp 13,11; Dan 7,2; Åp 17,15). Vind og storm er uttrykk for krig. Himmelens fire vinder som satte storhavet i opprør, er en fremstilling av de fryktelige erobringer og borgerkriger som brakte rikene til makten.
Men dyret som lignet et lam og hadde to horn, «steg opp av jorden». Denne nasjonen skulle altså ikke knuse andre for å grunnfeste sin makt, men vokse frem gradvis og fredelig i et fritt område. Derfor kunne den ikke stå frem blant de tett befolkede og krigførende nasjoner i den gamle verden - dette urolige hav av «folkemasser og nasjoner». Man må søke lenger vest.
Hvilken nasjon i «den nye verden» var det som i tiden omkring 1798 fikk stadig større makt og innflytelse, med utsikt til storhet og styrke og som tiltrakk seg verdens oppmerksomhet? Det kan ikke være noen tvil om hva dette symbolet peker på. Bare en nasjon svarer til beskrivelsen i profetien. Det er Amerikas forente stater.
Når historikere har skildret denne nasjonens oppkomst og vekst, har de gang på gang og uten selv å vite det gitt uttrykk for de samme tankene og benyttet nesten de samme ord som profeten. Han så at dyret «steg opp av jorden». Ifølge de språk kyndige betyr det ordet som er gjengitt med «steg opp», ordrett å spire eller vokse opp som en plante. Denne nasjonen skulle altså vokse frem i et fritt område.
En fremtredende forfatter som skildrer De forente staters oppkomst, taler om nasjonens «gåtefulle oppkomst av tomheten», og sier: «Som et stumt frø vokste vi opp til en stormakt.» En avis skrev i 1850 om De forente stater som et merkelig rike som «dukket opp» og «i all stillhet stadig økte sin makt og storhet».
«Det hadde to horn som et lam.» Lammehornene står for ungdom, uskyld og mildhet - karakteristiske egenskaper for De forente stater slik profeten så nasjonen omkring 1798 da den «steg opp».
Blant de landsforviste kristne som først flyktet til Amerika og søkte et fristed fra fyrsters undertrykkelse og geistlighetens intoleranse, var det mange som bestemte seg for å danne en forfatning basert på borgerlig og religiøs frihet. Deres synspunkter ble nedfelt i uavhengighetserklæringen som gir uttrykk for den viktige grunnsetning at alle mennesker er skapt like» og har umistelig rett til «liv, frihet og til å søke lykke».
Forfatningen sikrer folket retten til selvstyre og bestemmer at folkevalgte representanter skal vedta og håndheve lovene. Religionsfrihet ble også sikret, så enhver hadde rett til å dyrke Gud etter sin egen samvittighet.
Protestantisme og republikanisme var de grunnleggende prinsippene, og disse er årsaken til landets styrke og fremgang. Forfulgte og undertrykte mennesker fra hele den kristne verden har med håp og forventning søkt til dette landet. Millioner har dratt dit, og nasjonen har vokst frem til å bli en av verdens mektigste.
Men dette dyret med lammehorn «talte som en drake. All den makt det første dyret har, bruker det andre dyret etter oppdrag fra det første. Det får hele jorden og dens folk til å tilbe det første dyret - det som hadde fått sitt banesår legt. ... Det sier til jordens folk at de skal lage en billedstøtte til ære for dyret - det som var såret med sverd, men livnet til». (Åp 13,11-14). Lammehornene og drakerøsten viser en slående kontrast mellom ord og handling hos den nasjonen som er fremstilt i symbolet. Nasjoner taler gjennom sin lovgivning og sitt rettsvesen. På den måten vil denne nasjonen fornekte de liberale og fredelige prinsipper som skulle være basis for dens forfatning.
Profetien om at den «talte som en drake» og skulle bruke «all den makt det første dyret har», viser klart at nasjonen skulle forandre seg til å bli en intolerant og forfølgende makt i likhet med de nasjoner som er fremstilt ved draken og leoparden. Utsagnet om at dyret med de to horn «får hele jorden og dens folk til å tilbe det første dyret», viser at denne nasjonen vil gjøre bruk av sin myndighet for å tvinge igjennom en eller annen vedtekt som vil være en hyllest til pavedømmet.
En slik handling vil være i strid med landets styreform, dets frie institusjoner, de klare og høytidelige forpliktelser i uavhengighetserklæringen, og med selve forfatningen. Nasjonens grunnleggere var kloke nok til å hindre at kirken gjorde bruk av borgerlig makt, som uvegerlig ville føre til intoleranse og forfølgelse. Forfatningen sier uttrykkelig at «kongressen ikke skal vedta noen lov om innføring av religion, eller forby fri religionsutøvelse», og at «en persons holdning til religionen aldri skal være noen betingelse for å kvalifisere til en offentlig stilling i De forente stater».
Bare ved en åpenbar tilsidesettelse av disse garantier for nasjonens frihet kan de borgerlige myndigheter gi religiøse pålegg. Men en slik handling er ikke mer inkonsekvent enn det som fremgår av symbolet dyret med lammehorn som gir seg ut for å være rent, uskyldig og harmløst, men som taler med drakerøst. «Det sier til jordens folk at de skal lage en billedstøtte til ære for dyret.» Dette viser en regjeringsform der folket har den lovgivende myndighet, et slående bevis for at De forente stater er den nasjonen profetien taler om.
Men hva er «dyrets bilde», og hvordan skal det fremtre? Det blir laget av dyret med de to horn og er et bilde av det første dyret. Det blir også kalt «dyrets bilde». For å få vite hvordan bildet ser ut og hvordan det fremtrer, må vi undersøke egenskapene hos selve dyret - pavedømmet.
Da den første kristne menighet ble korrupt fordi den vek av fra det rene evangelium og innførte hedenske skikker og former, mistet den Guds Ånd og kraft. For å kunne herske over menneskenes samvittighet, søkte den støtte hos de verdslige makter. Resultatet ble pavedømmet, en kirke som dominerte statsmakten og gjorde bruk av den for å fremme sine egne hensikter, især for å straffe kjetteri.
Skal De forente stater kunne lage et bilde av dyret, må de religiøse kretser ha så stor innflytelse over statsmakten at de kan bruke den for å nå sine egne mål.
Hver gang kirken har fått verdslig makt, har den brukt den til å straffe dem som vek av fra dens lære. Protestantiske kirkesamfunn som fulgte romerkirkens eksempel og allierte seg med verdslige makter, har vist den samme tendens til å begrense trosfriheten. Et eksempel på dette er den engelske kirkes langvarige forfølgelse av dissentere. På 1500- og 1600-tallet ble tusener av frikirkelige predikanter tvunget til å forlate sine menigheter, og mange, både prester. og legfolk, ble dømt til bøter, fengsel, tortur og martyrdød.
Det var frafall som i begynnelsen fikk den kristne menigheten til å søke støtte hos de borgerlige myndigheter, og dette banet veien for pavedømmet, som er «dyret». Paulus skriver: «Først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne.» (2 Tess 2,3). Slik vil frafall i menigheten bane vei for dyrets bilde.
Bibelen forteller at før Herrens komme skal det være et religiøst frafall som i de første århundrer. «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft.»
«Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter.» Satan «opptrer med stor makt og med under og falske tegn. Med all slags urett forfører han dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot og elsket sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud over dem en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen». (2 Tim 3,1-5; 1 Tim 4,1; 2 Tess 2,9-11). Når en slik ugudelighet får innpass, vil den få de samme følger som i de første århundrer.
Mange oppfatter de sprikende trosretninger i de protestantiske kirkesamfunn som et avgjørende bevis på at det ikke går an å få i stand enhet ved tvang. Men i de protestantiske kretser har det gjennom årene vært et stadig voksende ønske om en sammenslutning på basis av felles trospunkter. For å virkeliggjøre dette må man nødvendigvis unngå å drøfte emner som det ikke er full enighet om, uansett hvor viktige de måtte være fra et bibelsk synspunkt.
I en preken i 1846 uttalte den presbyterianske presten Charles Beecher: «I de evangeliske og protestantiske kirkesamfunn er presteskapet hele tiden utsatt for et fryktelig press av menneskefrykt. De lever, ånder og ferdes i bunnfordervede forhold som stadig appellerer til de mer primitive sider av deres natur, så de fortier sannheten og bøyer kne for frafallet. Var det ikke slik det gikk med romerkirken? Lever vi ikke dens liv om igjen? Og hva er det vi øyner like foran oss? Et nytt kirkemøte! Et verdenskonvent! En evangelisk allianse og felles trosbekjennelse!» (Preken holdt i Fort Wayne, In.,22. febr. 1846). Når man har nådd så langt, er det bare et steg igjen til maktbruk for å oppnå full enhet.
Når de ledende kirkesamfunn i De forente stater slutter seg sammen om felles trospunkter, og de får statsmakten til å tvinge igjennom deres vedtak og støtte deres ordninger, vil det protestantiske Amerika ha opprettet et bilde av det romersk-katolske presteveide. Det vil uvegerlig føre til at dissentere blir dømt etter straffeloven.
Dyret med de to horn «sørger for at alle - små og store, rike og fattige, frie menn og treller - får et merke på sin høyre hånd eller på pannen. Og ingen kan kjøpe eller selge uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til navnet». (Åp 13,16.17). Slik lyder advarselen fra den tredje engel: «Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin, som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger.»
«Dyret» som omtales her, og som lammet med de to horn skal tvinge menneskene til å tilbe, er det første dyret i ÅP 13, leoparden eller pavemakten. «Dyrets bilde» betyr en form for frafallen protestantisme som oppstår når de protestantiske kirkesamfunn søker støtte hos borgerlige myndigheter for å tvinge igjennom sine dogmer. Hva «dyrets merke» er, skal vi komme tilbake til.
Tyranniets identifikasjonsmerke
Etter advarselen mot å tilbe dyret og dets bilde, kunngjør profeten: «Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus.» Når de som holder Guds bud, blir stilt opp mot dem som tilber dyret og dets bilde og tar dets merke, må forskjellen mellom dem som tilber Gud og dem som tilber dyret, være at den ene gruppen holder Guds lov, mens den andre overtrer den.
Det spesielle kjennetegnet på dyret, og derfor også på dets bilde, er at de overtrer Guds bud. Om det lille hornet, som er pavedømmet, sier Daniel: «Han skal sette seg fore å forandre tider og lover.» (Dan 7,25). Og Paulus omtaler denne samme makt som Den Lovløse, som skulle opphøye seg over Gud.
Den ene profetien supplerer den andre. Bare ved å forandre Guds lov kunne pavedømmet opphøye seg over Gud. Enhver som mot bedre vitende retter seg etter den forandrede loven, ærer den makten som foretok forandringen. Å lyde pavelige lover er et tegn på troskap mot pavemakten i stedet for mot Gud.
Pavedømmet har forsøkt å endre Guds lov. Det annet bud, som forbyr billedtilbedelse, er fjernet fra loven, mens det fjerde bud er endret slik at den første ukedag er blitt gjort til helligdag i stedet for den sjuende. Som grunn til å sløyfe det annet bud hevder romerkirkens talsmenn at det er overflødig, ettersom det er innbefattet i det første bud, og at kirken gjengir loven på den måten Gud vil at den skal oppfattes. De mener at dette ikke kan være den forandringen som profeten forutsier, for han taler om en bevisst, forsettlig forandring. «Han skal sette seg fore å forandre tider og lover.» Forandringen av det fjerde bud svarer nøyaktig til profetien. Den er basert utelukkende på kirkens autoritet. Her har pavedømmet tydelig opphøyet seg over Gud.
Det spesielle kjennetegnet på dem som tilber Gud, er at de også respekterer det fjerde bud, fordi dette er tegnet på hans skapermakt, og viser at menneskene skylder ham ære og tilbedelse. De som tilber dyret, utmerker seg ved sitt forsøk på å bryte ned Skaperens minnesmerke og opphøye den dagen som romerkirken har innstiftet.
Da pavemakten første gang kom med sine arrogante påstander, gjaldt det søndagshelligholdelse. Det var for å tvinge igjennom at denne dagen skulle holdes hellig som «Herrens dag», at den første gang gjorde bruk av statsmakten. Bibelen sier at Herrens dag er den sjuende ukedagen, ikke den første. Kristus sa: «Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.» Det fjerde bud sier: «Den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud.» Og gjennom profeten Jesaja kaller Herren sabbaten «min hellige dag». (Mark2,28; 2 Mos20,10; Jes58,13).
Ofte blir det hevdet at Kristus forandret sabbaten, men dette blir motbevist av hans egne ord. I bergprekenen uttalte han: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd. Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket.» (Matt 5,17-19).
Protestantene er vanligvis enige i at det ikke finnes bibelsk belegg for å endre hviledagen. Dette går tydelig frem av publikasjoner fra Det amerikanske traktatselskap' og Den amerikanske søndagsskoleunion. Her blir det slått fast at «Det nye testamente ikke har noe som helst påbud om søndagen som hviledag eller noen bestemmelse om at den skal holdes hellig». (George Elliott, The Abiding Sabbath, s. 184).
På et annet sted sies det: «Inntil Kristi død ble det ikke gjort noen forandring med dagen.» «Så langt man kjenner den skrevne historie, ... gav apostlene ikke noe påbud om at den sjuende dagen skulle avskaffes som hviledag, og at den første dagen i uken skulle holdes i stedet.» (A.E. Waffle, The Lord's Day, s. 186-188).
Den romersk-katolske kirke innrømmer at den har forandret hviledagen, og hevder at protestantene anerkjenner dens makt ved at de holder søndagen hellig. Fra katolsk hold svarer man slik på spørsmålet om hvilken dag man bør helligholde i henhold til det fjerde bud: «Under den gamle loven var lørdagen helligdag, men kirken, som var undervist av Kristus og ledet av Guds Ånd, har innført søndagen i stedet for lørdagen. Derfor helligholder vi nå den første dag, ikke den sjuende. Søndagen betyr og er nå Herrens dag.»
Som et tegn på den katolske kirkes autoritet henviser katolske skribenter til «endringen av hviledagen til søndag, noe som protestantene godkjenner, ... for når de holder søndagen, anerkjenner de kirkens makt og rett til å innføre helligdager og til å bestemme at det er synd å overtre dens påbud». (Henry Tuberville, An Abridgement of the Christian Doctrine, s. 58). Hva er da forandringen av hviledagen annet enn tegnet eller merket på romerkirkens autoritet, altså «dyrets merke»?
Samspill med Rom
Romerkirken har ikke oppgitt kravet om overhøyhet, og når verden og de protestantiske kirkesamfunn godtar en hviledag som den har innført, mens de forkaster den bibelske sabbat, innrømmer de i virkeligheten at kravet er berettiget. De kan påberope seg tradisjonen og kirkefedrene til støtte for endringen. Men når de gjør det, overser de det prinsippet som skiller dem fra romerkirken - at Bibelen og Bibelen alene er grunnlaget for protestantenes troslære.
En katolikk er klar over at protestantene bedrar seg selv når de villig lukker øynene for de faktiske forhold. Han gleder seg når bevegelsen for å tvinge frem helligholdelsen av søndag får vind i seilene, og er overbevist om at hele den protestantiske verden snart vil fylke seg under romer kirkens fane.
Romerkirkens tilhengere erklærer at «når protestantene helligholder søndagen, er dette en hyllest som de mot sin vilje viser den katolske kirke». (Mgr. Segur, Plain Talk About the Protestantism of Today, s. 213). Når protestantiske kirker innskjerper helligholdelsen av søndag, er det i virkeligheten en form for tvangstilbedelse av pavemakten.
De som forstår hva det fjerde bud krever, men velger å holde den falske sabbat i stedet for den sanne, ærer dermed den makten som har eneansvaret for at den er blitt innført. Men når kirken påtvinger en religiøs plikt ved hjelp av verdslig makt, danner den selv et bilde av dyret. Når helligholdelsen av søndagen blir tvunget igjennom i De forente stater, er det ensbetydende med å tvinge mennesker til å tilbe dyret og dets bilde.
Men kristne i tidligere tider holdt søndag i den tro at det var den bibelske sabbat. Den dag i dag finnes det oppriktige kristne i alle kirkesamfunn, også i den katolske leir, som ærlig tror at søndag er den hviledagen Gud har innstiftet. Herren aksepterer deres oppriktighet og gode vilje. Men når helligholdelsen av søndag blir gjennomført ved lov, og verden blir opplyst om plikten til å holde den sanne sabbat, vil de som overtrer Guds bud for å lyde et påbud som bare er basert på romerkirkens autoritet, sette pavemakten over Gud. De hyller romerkirken og den makten som håndhever det som Rom har påbudt. De tilber dyret og dets bilde.
Når menneskene forkaster den dagen som Gud har sagt er tegnet på hans autoritet, og i stedet helligholder den dagen som romerkirken har valgt som et tegn på sin suverenitet, aksepterer de tegnet på lydighet mot romerkirken, nemlig «dyrets merke». Først når dette er blitt tydelig fremholdt, og folk er stilt på valg mellom Guds bud og menneskebud, vil de som fortsetter å overtre Guds bud, ta «dyrets merke».
Den tredje engels budskap inneholder den frykteligste trussel som noen gang er forkynt for mennesker. Det må være en forferdelig synd som er årsak til Guds vrede som er ublandet med nåde. Mennesker skal ikke holdes i uvitenhet om denne viktige saken. Advarselen mot denne synden skal kunngjøres før Guds straffedommer faller, så alle kan vite hvorfor straffen kommer, og de kan ha mulighet til å unngå den.
Profetien sier at den første engelen forkynner et budskap for «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk». Den tredje engelens advarsel, som er en del av det samme trefoldige budskapet, skal ikke bli mindre kjent. Ifølge profetien skal det forkynnes med høy røst av en engel som flyr høyt oppe under himmelhvelvet, og det vil tiltrekke seg verdens oppmerksomhet.
I denne konflikten blir hele kristenheten delt i to leirer - de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus, og de som tilber dyret og dets bilde og tar dets merke. Selv om kirke og stat forener sine krefter for å tvinge «alle - små og store, rike og fattige, frie menn og treller» til å ta «dyrets merke», vil Guds folk ikke ta imot det.
Profeten på Patmos ser dem «som hadde seiret over dyret og bildet av det og tallet som står for dets navn». De står på glasshavet med «Guds harper i hendene og synger den lovsangen som Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet».” (Åp 13,16; 15,2.3).
(Utdrag av kapittel 25 i boken Mot Historiens Klimaks, av Ellen G. White. Boken fås gratis tilsendt i posten fra undertegnede).
Med vennlig hilsen
Abel og Bente Struksnæs