Syndens oppkomst og lidelsens problemSyndens oppkomst og lidelsens problem
”Syndens opphav og eksistens er et stort problem for mange. De ser hvordan ondskapen fører til mye sorg og ulykke, og de undrer seg over at slikt kan skje der en allvis, allkjærlig og allvitende Gud hersker. Dette er et mysterium de ikke kan finne noen forklaring på. Deres uvisshet og tvil gjør dem blinde for det som er klarlagt i Guds ord og som er av frelses betydning.
Noen av dem som prøver å finne løsning på syndens problem, gir seg i kast med noe som Gud aldri har åpenbart. Derfor finner de heller ingen løsning på problemene. Andre har tendens til å tvile og kritisere og bruke dette som en unnskyldning for å forkaste Den hellige skrift. Det er også noen som av andre grunner ikke finner en tilfredsstillende forklaring på det ondes store problem, fordi gamle forestillinger og uriktige tolkninger har formørket Bibelens lære om Guds natur, hans lederskap og måten han behandler synden på.
Det er umulig å forklare syndens opphav på en måte som kan begrunne dens eksistens. Likevel kan vi fatte så mye av dens opphav og natur at vi kan se Guds rettvishet og godhet i all hans handlemåte med det onde.
Ikke noe er tydeligere fremholdt i Bibelen enn at Gud på ingen måte var ansvarlig for at synden oppstod. Opprøret skyldtes ikke at Gud vilkårlig fjernet sin nåde eller at det var noen mangel ved hans lederskap. Synden har trengt seg inn, og ingen kan gi noen fornuftig forklaring på dens eksistens. Den er mystisk, uforklarlig. Å unnskylde den er å forsvare den. Hvis man fant en unnskyldning for den eller kunne påvise noen grunn til at den burde eksistere, ville den opphøre å være synd.
Den eneste definisjon av synd er den som finnes i Guds ord: «Synd er lovbrudd.» Den er følgen av et prinsipp som er i strid med kjærlighetens store lov som er grunnlaget for Guds styresett.
Før det onde fikk innpass, var det fred og glede i hele universet. Alt var i fullkomment samsvar med Skaperens vilje. Kjærligheten til Gud var grenseløs, og den innbyrdes kjærlighet var upartisk. Kristus, Ordet, Guds enbårne Sønn, var ett med den evige Far - ett i natur, karakter og hensikt - det eneste vesen i universet som hadde del i alle Guds råd og planer. I Kristus skapte Gud alle himmelske vesener. «I ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter. » (1. Joh 3,4; Kol 1.16). Alle himmelske vesener viste Kristus den samme lojalitet som de viste Faderen.
Fordi kjærlighetens lover grunnlaget for Guds lederskap, var alle skapningers lykke avhengig av at de fullt ut var i samsvar med dens rettferdighetsprinsipper. Gud vil at alle skapninger skal tjene ham av kjærlighet. Han ønsker en hyllest som springer ut av en forstandsmessig anerkjennelse av hans karakter. Han er ikke interessert i tvungen lydighet, og han gir alle en fri vilje så de selv kan velge å tjene ham.
Syndens opphavsmann
Men det var en som valgte å misbruke sin frihet. Synden begynte hos ham som nest etter Kristus var blitt mest æret og som hadde størst respekt og innflytelse blant himmelens innbyggere. Før Lucifer syndet, var han den fremste blant kjerubene, han var hellig og ren. «Så sier Herren Gud: Du var fullkommenhetens segl, full av visdom og skjønnhet. Du bodde i Eden, Guds hage, og var dekket av alle slags edelstener. ... Jeg gjorde deg til en strålende og vernende kjerub. Du var på det hellige gudefjell og vandret mellom funklende steiner. Fra den dagen du ble født, var du hel i din ferd, inntil det ble funnet urett hos deg.» (Esek 28,12-15).
Lucifer kunne fortsatt ha beholdt Guds gunst og englehærens kjærlighet og hyllest, og brukt sine krefter til gagn for andre og til ære for Skaperen. Men profeten sier: «Din skjønnhet gjorde deg hovmodig, og fordi du var så strålende, forspilte du din visdom.»
Litt etter litt gav han etter for trangen til selvhevdelse. «Fordi du føler deg som en gud.» «Det var du som sa med deg selv: «Til himmelen vil jeg stige opp; høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass på tingfjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp over de høye skyer og gjøre meg lik Den Høyeste.» (Esek 28, 17.6 ; Jesaia 14, 13.14).
I stedet for å få skapningene til å sette Gud høyest i kjærlighet og lojalitet, forsøkte Lucifer selv å vinne deres tjeneste og hyllest. Denne englefyrsten ønsket den ære som den evige Far hadde gitt sin Sønn, og han prøvde å oppnå den makten som bare Kristus hadde rett til å utøve.
Hele himmelen gledet seg over å gjenspeile Skaperens herlighet og hylle ham med lovprisning. Hvis Gud fortsatt var blitt æret, ville alt vært fred og glede. Men nå var det en mislyd som forstyrret den himmelske harmoni. Ønsket om å opphøye og tjene seg selv, noe som var i strid med Skaperens plan, gjorde at de som satte Guds ære over alt annet, fikk bange anelser om at noe ondt var i emning.
Guddommen tryglet Lucifer om å oppgi sine planer. Guds Sønn minnet ham om Skaperens storhet, kjærlighet og rettvishet og at hans lov var hellig og uforanderlig. Gud hadde selv innført den ordning som eksisterte i himmelen. Hvis Lucifer vek av fra den, ville han vanære Skaperen og bringe ødeleggelse over seg selv. Men denne advarselen, som ble gitt i ubeskrivelig kjærlighet og medlidenhet, resulterte bare i trass. Misunnelse mot Kristus fikk overhånd, og Lucifer ble bare mer besluttsom i sitt forsett.
Stolthet over hans egen herlighet gav næring til ønsket om å være den største. All den ære Lucifer ble vist, så han ikke på som en gave fra Gud, og han viste ingen takknemlighet til Skaperen. Han var stolt over sin egen skjønnhet og storhet og traktet etter å bli lik Gud. Himmelens engler elsket og æret ham. Med glede gjorde de det han bad om. Han var visere og mer strålende enn dem alle.
Men Guds Sønn var likevel anerkjent som himmelens hersker, likestilt med Faderen i makt og myndighet. Kristus tok del i alle Guds rådslagninger, mens Lucifer ikke hadde adgang til Guds planer. «Hvorfor skal Kristus ha førsteplassen?» spurte denne mektige engelen. «Hvorfor skal han få mer ære enn jeg?»
Lucifer forlot sin plass i Faderens umiddelbare nærhet og gikk ut for å spre misnøye blant englene. Han arbeidet i dypeste hemmelighet og skjulte en tid sin virkelige hensikt under skinn av aktelse for Skaperen. Slik prøvde han å vekke misnøye med de lovene som gjaldt for de himmelske vesener, og antydet at de var urimelig strenge.
Fordi englene var hellige vesener, påstod han at de rolig kunne følge sin egen vilje. Han forsøkte å vekke sympati for seg selv ved å hevde at Gud hadde behandlet ham på urettferdig vis da han gav Kristus den høyeste ære. Han påstod at det ikke var for å opphøye seg selv at han prøvde å oppnå større makt og ære. Det var for å gi himmelens innbyggere frihet så de kunne få del i en høyere livsform.
Guds tålmod med Lucifer
l sin store barmhjertighet bar Gud lenge over med Lucifer. Han mistet ikke straks sin ærefulle plass da han begynte å spre utilfredshet, ikke engang da han kom med falske påstander overfor de lojale englene. Lenge fikk han lov til å bli i himmelen. Gang pågang fikk han tilbud om tilgivelse hvis han vendte om og rettet seg etter Guds vilje. Bare en uendelig kjærlig og vis Gud kunne tenke ut det som ble gjort for å overbevise ham om at han var på villspor. Misnøye var tidligere ukjent i himmelen.
Til å begynne med var ikke Lucifer selv klar over hvor det bar hen. Han skjønte ikke hva slags følelser han egentlig bar på. Men da hans misnøye viste seg å være ugrunnet, ble han klar over at han hadde tatt feil, at Guds krav var rettferdige og at han burde innrømme dette overfor hele himmelen. Hvis han hadde gjort det, kunne han ha reddet seg selv og mange andre engler.
Enda hadde han ikke helt oppgitt troskapen mot Gud. Riktignok hadde han sviktet sin oppgave som kjerub. Men hvis han hadde vendt om, anerkjent Guds visdom og vært tilfreds med den plassen han hadde fått, ville han ha beholdt sin status. Men stolthet hindret ham i å gi etter. Iherdig forsvarte han sin fremgangsmåte og hevdet at han ikke hadde noe å angre, og han gikk til åpen kamp mot Skaperen.
Erkeengelens forræderi
Nå satte han hele sin enestående intelligens inn på å sikre seg velvilje hos de englene som hadde vært under hans ledelse. Selv det faktum at Kristus hadde advart og rådet ham, brukte han for å fremme sine egne svikefulle planer. Overfor dem som var spesielt knyttet til ham, hevdet han at han var urettferdig dømt, at hans status ikke ble respektert, og at hans frihet ville bli begrenset. Etter at han slik hadde forfalsket Kristi ord, kom han med utflukter og direkte løgn, idet han beskyldte Guds Sønn for å ville ydmyke ham overfor himmelens innbyggere. Han prøvde også å mistenkeliggjøre de englene som var lojale mot Gud. Alle som han ikke fikk over på sin side, beskyldte han for ikke å bry seg om de himmelske skapningers ve og vel. Han anklaget dem for å stå bak det bedraget han selv hadde fått i stand.
For å begrunne anklagen om at Gud hadde behandlet ham urettferdig, forvrengte han Skaperens ord og handlinger. Han prøvde å forvirre englene ved å komme med spissfindige påstander om Guds hensikt. Alt som var enkelt og liketil, innhyllet han i mystikk, og ved list og bedrag skapte han tvil om Herrens tydelige utsagn. Hans stilling og status og nære tilknytning til Guddommen gav hans ord større vekt. Mange ble villedet og gikk sammen med ham i opprøret mot Gud og hans ledelse.
Hvorfor fikk synden innpass?
Den allvise Gud lot ham fortsette inntil misnøyen utviklet seg til åpent opprør. Planene hans måtte utfoldes helt og fullt så alle kunne se hva de gikk ut på og hva de førte til. Som salvet kjerub hadde Lucifer hatt en fremtredende posisjon. Englene aktet ham høyt, og han hadde stor innflytelse over dem.
Guds herredømme omfattet ikke bare himmelens innbyggere, men alle skapte verdener. Satan tenkte at dersom han fikk himmelens engler med i opprøret, kunne han også dra de andre verdener med. Listig fremholdt han sine synsmåter og gjorde bruk av løgn og bedrag for å nå sitt mål. Han var en mester i å villede, og han tjente på å opptre i forkledning. Ikke engang de lojale englene klarte helt å gjennomskue ham og finne ut hvor det hele bar hen.
Satan hadde en så høy status, og alt han gjorde, var så omgitt av mystikk at det var vanskelig for englene å bli klar over hva planene hans egentlig gikk ut på. Synden ville ikke bli fullstendig avslørt før den var fullt utviklet. Hittil hadde den ikke eksistert i Guds univers, og hellige skapninger hadde ingen anelse om hvordan den virket og hvor farlig den var. De kunne ikke se de forferdelige følgene av å tilsidesette Guds lov.
I begynnelsen hadde Satan skjult sin hensikt ved å late som om han var lojal mot Gud. Han hevdet at han bare ville fremme Guds ære, sikre hans herredømme og gjøre alt for å gagne himmelens innbyggere. Når han spredte misnøye blant de englene som han hadde innflytelse over, fikk han det til å se ut som om han forsøkte å fjerne all misnøye. Når han hevdet at Guds lov og styresett burde endres, gav han inntrykk av at dette var nødvendig for å bevare samholdet i himmelen.
I sin håndtering av syndens problem kunne Gud bare gjøre bruk av rettferd og sannhet. Satan kunne ty til smiger og bedrag, noe Gud ikke kunne. Satan hadde prøvd å forfalske det Gud hadde sagt, og hadde gitt englene en feilaktig fremstilling av hans styreform ved å påstå at han ikke var rettvis når han laget lover og regler for himmelens innbyggere. Han hevdet at når Gud krevde lydighet og underkasteise, var det bare for å opphøye seg selv. Av den grunn måtte Gud gjøre det klart for innbyggerne i himmelen og i alle verdener at hans styreform var rettvis og hans lov fullkommen. Satan hadde fremstilt seg selv som universets velgjører. Det var nødvendig at alle ble klar over opprørerens virkelige karakter og målsetting. Han måtte få tid til å avsløre seg selv gjennom sine onde gjerninger.
Satan skyldte på Guds lov og lederskap for det motsetningsforhold han selv var årsak til. Han påstod at alt ondt var en følge av Guds måte å lede på, og at han selv ville forbedre de guddommelige lover. Derfor måtte han få anledning til å utfolde sine planer og vise hvordan hans egne lovendringer kom til å virke. Hans egne gjerninger måtte felle ham. Helt fra begynnelsen hadde Satan påstått at han ikke var i opposisjon til Gud. Derfor var det nødvendig at universet fikk se bedrageren avslørt. Selv da det ble bestemt at Satan måtte fjernes fra himmelen, tilintetgjorde ikke den allvitende Gud ham. Fordi Gud bare kan godta kjærlighetens tjeneste, må alle skapningers troskap være grunnet på deres overbevisning om hans rettvishet og godhet.
Innbyggerne i himmelen og andre verdener som ikke fattet hva synd var, og hva den førte til, ville ikke ha forstått Guds rettvishet og barmhjertighet hvis han straks hadde tilintetgjort Satan. Dersom Satan øyeblikkelig var blitt utryddet, ville de ha tjent Gud mer av frykt enn av kjærlighet. Bedragerens innflytelse ville ikke blitt fjernet helt og fullt, og heller ikke opprørsmentaliteten. Det onde måtte få lov til å modnes. Hensynet til universets fremtid krever at Satan får utvikle sine ideer fullt u t. Da vil alle skapningene se hans anklager mot Guds ledelse i det rette lys, og de vil aldri kunne tvile på at Gud er rettvis og nådig og hans lov uforanderlig.
Satans opprør skulle være en advarsel for universet i alle kommende tider, et stadig vitnesbyrd om syndens natur og dens forferdelige følger. Satans herredømme og dets virkning både på mennesker og engler skulle vise følgene av å tilsidesette Guds myndighet. Slik skulle det bli klart at alle skapningers ve og vel er knyttet til Guds ledelse og hans lov. Kunnskapen om dette fryktelige opprørsforsøket skulle være en stadig påminnelse for alle hellige fornuftsvesener, et vern mot å bli ført vill i spørsmålet om hva overtredelse er, og skulle hindre dem i å synde og lide straffen for synd.
I opposisjon til himmelens lov
Helt til konflikten i himmelen tok slutt, fortsatte den store makt raneren å rettferdiggjøre seg selv. Da det ble kjent at han og tilhengerne hans skulle fjernes fra himmelen, gav han åpent uttrykk for sin forakt for Skaperens lov. Han gjentok påstanden om at engler ikke behøvde noen kontroll, men burde være fri til å følge sin egen vilje fordi den alltid ville lede dem på rett vei. Han erklærte at Guds lov begrenset deres frihet og at han selv tok sikte på å avskaffe all lov. Når englene ble kvitt dette åket, ville de oppnå en høyere form for eksistens.
Satan og englehæren som støttet ham, var enige om å gi Kristus skylden for opprøret. De fremholdt at de aldri ville ha gjort opprør hvis de ikke var blitt kritisert. På en trassig og provoserende måte prøvde den store maktraneren og tilhengerne hans forgjeves å velte Guds styresett, mens de frekt og freidig påstod at de selv var uskyldige ofre for undertrykkelse. Men til sist ble de fjernet fra himmelen.
Han som stod bak opprøret i himmelen, ansporer fremdeles til opprør på jorden. Satan benytter den samme taktikk overfor menneskene som han benyttet blant englene. Nå er hans mentalitet virksom i dem som lever i ulydighet. Også de vil rive ned de skranker som Guds lov setter, og lover menneskene frihet hvis de overtrer hans bud. Irettesettelse av synd vekker fremdeles hat og motstand. Når Guds varselsbudskaper trenger inn i samvittigheten, får Satan menneskene til å rettferdiggjøre seg og til å søke støtte hos andre for sin syndige livsførsel. I stedet for å rette på sine feil blir de irritert på dem som påtaler synden, som om de skulle være årsak til vanskelighetene. Fra den rettferdige Abels tid og helt til våre dager er de som våget å påtale synd, blitt møtt på denne måten.
Satan har forledet menneskene til å synde ved å fremstille Gud i et falskt lys som en streng dommer, slik han gjorde i himmelen. Når dette lyktes, erklærte han at Guds rettvise bud førte til menneskenes fall, likesom de hadde ført til hans eget opprør.
Men den evige Gud sier om seg selv: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.» (2. Mos 34,6.7).
Da Gud fjernet Satan fra himmelen, viste han sin rettvishet og opprettholdt respekten for sitt styresett. Men da mennesket hadde syndet ved å gi etter for bedrageren, åpenbarte Gud sin kjærlighet ved å gi sin enbårne Sønn i døden for den syndige menneskeslekten. Guds natur kommer til syne i forsoningen. Korsets mektige tale gir til kjenne for hele universet at Guds styreform på ingen måte var årsak til Lucifers syndige handlemåte.
Golgata avslører bedrageren
I konflikten mellom Kristus og Satan under Kristi virksomhet på jorden, ble den store bedragerens natur avslørt. Ikke noe kunne så fullstendig ødelegge den hengivenhet som englene og hele universet hadde hatt for ham, som hans grusomme kamp mot verdens frelser. Med dristig gudsforakt forlangte han at Kristus skulle tilbe ham. Frekt og freidig førte han ham opp på fjellet og på tempelmuren og la sin onde hensikt for dagen da han oppfordret ham til å kaste seg ut. Med utrettelig ondskap forfulgte han Jesus fra sted til sted og fikk prestene og folket til å avvise hans kjærlighet og til slutt å rope: «Korsfest! Korsfest ham!» Alt dette vakte forferdelse og harme hos englene og alle skapninger i hele universet.
Satan fikk verden til å forkaste Kristus. Ondskapens fyrste satte all sin makt og list inn på å utrydde ham, for han så at Kristi barmhjertighet og kjærlighet og ømme medynk viste verden Guds natur. Han kom med innvendinger mot alt det Guds Sønn gjorde krav på, og benyttet mennesker som sine redskaper til å fylle Jesu liv med sorg og lidelse. Det utspekulerte bedraget han gjorde bruk av for å hindre Jesu gjerning, det hatet som troløse mennesker viste, hans grusomme anklager mot ham som var grenseløst god - alt dette hadde sitt utspring i en dypfølt hevntørst. All oppdemmet misunnelse og ondskap, hat og hevnlyst brøt frem mot Guds Sønn på Golgata, mens hele himmelen så på i stum forferdelse.
Da Kristus hadde ofret seg selv, for han opp til himmelen. Men han ville ikke ta imot englenes hyllest før han hadde lagt frem sitt ønske: «Jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg.» Guds svar kom med ubeskrivelig kjærlighet og kraft: «Alle Guds engler skal tilbe ham.» (Joh 17.24; Heb 1,6). Jesus var plettfri. Ydmykelsen var slutt, offeret fullbrakt, og han fikk det navn som er over alle navn.
Nå viste det seg at det ikke var noen unnskyldning for Satans synd. Han hadde avslørt seg som løgner og drapsmann. Det ble klart at dersom han hadde fått herske over himmelens innbyggere, ville han ha benyttet de samme metoder som overfor de menneskene han hadde makt over. Han hadde påstått at lovovertredelse ville gi frihet og ære, men resultatet var fornedrelse og slaveri.
Satans falske beskyldninger mot Gud og hans lederskap kom i det rette lys. Han hadde anklaget Gud for å kreve lydighet og underkastelse av sine skapninger bare for å opphøye seg selv. Han hadde hevdet at Skaperen krevde selvfornektelse av alle andre, uten selv å vise vilje til selvfornektelse eller offer. Men nå viste det seg at han som er herre over universet, hadde gitt det største offer som kjærligheten kunne gi for å frelse den falne og syndige menneskeslekten. «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.» (2. Kor 5,19). Alle ble klar over at når Lucifer traktet etter ære og makt, hadde han åpnet døren for synd, mens Kristus hadde fornedret seg selv og vært lydig til døden for å tilintetgjøre synden.
Et skuespill for universet
Gud hadde vist sin avsky for opprør. Hele himmelen så hans rettvishet både i dommen over Satan og i menneskenes frelse. Lucifer hadde kunngjort at hvis Guds lov var uforanderlig, og straffen for å overtre den ikke kunne bli ettergitt, måtte enhver overtreder for alltid være utestengt fra Skaperens nåde. Han hevdet at den syndige menneskeslekten ikke kunne bli frelst, og var derfor hans rettmessige bytte.
Men Kristi død var et ugjendrivelig argument mot dette. Lovens straff falt på ham som var Gud lik. Menneskene kunne fritt ta imot Kristi rettferdighet og ved anger og ydmykhet seire over Satans makt, likesom Guds Sønn hadde seiret. Gud er rettferdig, og han rettferdiggjør alle som tror på Jesus. Det var ikke bare for å frelse menneskene at Kristus kom til verden for å lide og dø. Han kom også for å «gjøre loven stor og herlig»; ikke bare for at folk skulle akte loven på rett måte, men for å vise alle verdener i universet at Guds lover uforanderlig.
Hvis man kunne ha sett bort fra lovens krav, hadde Guds Sønn ikke behøvd å gi sitt liv for å sone overtredelsen. Kristi død viser at Guds lov ikke kan endres. Det offer som Faderen og Sønnen i grenseløs kjærlighet gav for at syndere skulle bli frelst, gjør det klart for hele universet at barmhjertighet og rettvishet er grunnvollen for Guds lov og lederskap. Ikke noe annet enn denne forsoning kunne ha utrettet dette.
Når dommen skal fullbyrdes, vil det vise seg at det ikke finnes noen unnskyldning for synd. Når all jordens dommer spør Satan: «Hvorfor gjorde du opprør mot meg og røvet fra meg noen av borgerne i mitt rike?» vil det ondes opphavsmann ikke ha noe å unnskylde seg med. Hver munn vil være lukket og hele opprørshæren vil være stum.
Golgatas kors, som vitner om at Guds lover uforanderlig, kunngjør for universet at syndens lønn er døden. Da Frelseren ropte: «Det er fullbrakt!» ringte dødsklokken over Satan. Da ble den langvarige konflikten avgjort, og syndens endelige utryddelse var et faktum. Guds Sønn hadde gått igjennom gravens port. «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen.»
Lucifers maktbegjær hadde fått ham til å si: «Høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone.» Jeg vil «gjøre meg lik Den Høyeste». Men Gud sa: «Jeg lot deg bli til aske på jorden. ... Borte er du for alltid.» «Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen.» (Heb 2,14; Jes 14,13-14; Esek 28,18-19; Mal 4,1).
Hele universet skal være vitne til syndens natur og følger. Dens totale utryddelse, som i begynnelsen ville ha vakt frykt hos engler og påført Gud vanære, viser nå hans kjærlighet og grunnfester hans ære for alle skapninger i universet som med glede gjør hans vilje og har hans lov i sitt sinn. Aldri mer skal det være noe ondt. Guds ord sier: «Nøden kommer ikke en gang til.»8 Guds lov, som Satan har stemplet som et slaveåk, blir hedret som frihetens lov. De som har bestått prøven, vil aldri mer svikte ham som er bunnløs kjærlighet og grenseløs visdom.”
(Utdrag av boken Mot Historiens Klimaks, av Ellen G. White, kapittel 29.
Boken fås gratis tilsendt i posten fra undertegnede).
Med vennlig hilsen
Abel og Bente Struksnes