[Klikk her for å gå tilbake til hovedsiden!]

Bibelen - et vernVårt eneste sikre vern

«Til ordet og til vitnesbyrdet!» lyder Herrens oppfordring gjennom profeten Jesaja. (Jes 8,20). Guds folk har fått Bibelen som vern mot innflytelsen fra falske forkynnere og onde ånders bedragerske makt. Satan bruker alle mulige midler for å hindre folk i å få bibelkunnskap, fordi den avslører hans bedrag.

Hver gang Guds verk får ny vind i seilene, setter også mørkets fyrste i gang en mer intens aktivitet. Nå ruster han seg for fullt til det siste fremstøt mot Kristus og hans etterfølgere. Snart står vi overfor det siste, store bedrag. Antikrist kommer til å utføre sine undergjerninger for åpen scene. Det falske blir så likt det sanne at det ikke vil være mulig å oppdage forskjellen uten ved hjelp av Den hellige skrift. På den måten må hver påstand og hvert mirakel prøves.

Bibelen og Bibelen alene

De som gjerne vil etterleve alle Guds bud, kommer til å møte hån og motstand. Bare ved Guds hjelp kan de holde stand. For å kunne klare påkjenningen som venter dem, må de forstå Guds vilje som er åpenbart i hans ord. De kan ære ham bare når de har en riktig forståelse av hans vesen, lederskap og hensikt, og handler i samsvar med det. Bare de som har styrket sinnet med Guds ord, kan klare seg gjennom den siste, store konflikten.

Hvert eneste menneske blir stilt overfor dette alvorlige spørsmålet: Skal jeg lyde Gud mer enn mennesker? Avgjørelsens time nærmer seg. Står vi på Ordets faste klippegrunn? Er vi beredt til tappert å forsvare Guds bud og Jesu tro?

Før Jesus ble korsfestet, fortalte han disiplene at han skulle dø og deretter stå opp av graven, og engler kom for å prente ordene inn i deres hjerte og sinn. Men disiplene ventet en militær befrielse fra romersk okkupasjon og kunne ikke akseptere at han som alt håp samlet seg om, skulle bli utsatt for en vanærende død. De ordene som de nå så sårt trengte å huske, hadde de glemt, og da prøvens time kom, var de uforberedt. Jesu død tilintetgjorde deres håp så fullstendig som om han på forhånd ikke hadde advart dem.

Profetiene åpenbarer fremtiden like tydelig for oss som Kristus åpenbarte den for disiplene. Begivenhetene i forbindelse med utløpet av nådetiden, og beredelsen for trengselstiden, er fremholdt klart og tydelig. Men de fleste forstår ikke mer av disse viktige sannheter enn om de aldri var blitt åpenbart. Satan passer på for å fjerne hvert inntrykk som kan gi dem visdom til frelse, og når trengselstiden kommer, er de ikke beredt.

Når Gud sender så viktige varselsbudskaper at det sies at engler flyr høyt oppe under himmelhvelvet og kunngjør dem, venter han at hvert eneste menneske med evne til å tenke, tar stilling til dem. De fryktelige straffedommer som truer dem som tilber dyret og bildet av det, burde få alle til flittig å studere profetiene for å finne ut hva «dyrets merke» er, og hvordan de kan unngå å ta det. Men de fleste vender øret bort fra sannheten og holder seg til eventyr.
Apostelen Paulus skriver om den siste tid: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære.» (Åp 14,9-11; 2 Tim 4,3).  Den tiden er allerede kommet. Folk flest ønsker ikke Bibelens sannhet, for den griper inn i menneskets syndige og verdslige natur, og ved sine bedrag gir Satan dem det de ønsker.

Gud vil ha et folk på jorden som holder fast ved Bibelen og Bibelen alene som norm for all troslære og basis for all reform. Lærde personers meninger, vitenskapens konklusjoner, og dogmer eller vedtak fra kirkemøter, er like mangfoldige og innbyrdes motstridende som de kirkesamfunn de representerer. Hverken den enkelte eller majoriteten av dem kan benyttes som bevis for eller imot noe trospunkt. Før vi godtar noe lærepunkt eller pålegg, bør vi forlange at det blir støttet av et klart «så sier Herren».

Menneskelig autoritet er upålitelig

Hele tiden prøver Satan å lede oppmerksomheten mot mennesker i stedet for mot Gud. Han får folk til å søke åndelig veiledning hos biskoper, religiøse ledere og teologiske lærere i stedet for selv å studere Guds ord. Når han så kontrollerer tankelivet hos disse lederne, kan han påvirke folkemassene slik han vil.
 
Da Kristus kom og talte livets ord, lyttet folk med glede, og mange, endog blant prestene og rådsherrene, trodde på ham. Men øverstepresten og folkets ledere var fast bestemt på å fordømme og avvise hans lære. Til tross for at de mislyktes i alle forsøk på å finne noe å anklage ham for, og at de ikke kunne unngå å merke den guddommelige kraft og visdom i det han sa, lukket de seg inne i fordom. De forkastet de klareste beviser på hans Messias-verdighet, så de ikke skulle bli tvunget til å følge ham.

Disse motstandere av Jesus var menn som folk fra barnsben av hadde lært å se opp til, og uten forbehold bøyde de seg for deres myndighet. «Hvordan kan det være at våre rådsherrer og skriftlærde ikke tror på Jesus?» spurte de. «Ville ikke disse fromme menn ta imot ham dersom han virkelig var Kristus?» Det var innflytelsen fra slike lærere som fikk jødefolket til å forkaste ham.

Den ånd som behersket disse prestene og rådsherrene, preger også mange i dag som har en høy bekjennelse. De vil ikke undersøke hva Bibelen sier om det som spesielt gjelder vår tid. De forteller om sitt medlemstall, sin velstand og popularitet, og de ser ned på dem som forkynner sannheten, fordi de er få, fattige og upopulære og fordi de har en tro som skiller dem fra verden.

Kristus forutså at det grunnløse krav på myndighet som fariseerne og de skriftlærde hevdet, ikke ville opphøre selv når jødefolket ble spredt. Med profetisk blikk så han at menneskelig myndighet ble satt over samvittigheten, noe som har vært til stor forbannelse for kristenheten ned gjennom alle tider. Hans fryktelige dom over de skriftlærde og fariseerne og hans advarsler til folket om ikke å følge disse blinde ledere, ble skrevet ned som en formaning til senere slekter.

Romerkirken gir presteskapet enerett til å tolke Bibelen. Og fordi bare geistligheten er kompetent til å forklare Guds ord, holdes det borte fra vanlig folk. Til tross for at reformasjonen åpnet Bibelen for alle, er nettopp det prinsippet som romerkirken hevdet, en hindring som gjør at også mange protestanter unnlater å studere Guds ord på egen hånd. De blir opplært til uten videre å godta sin kirkes tolkning av det. Mange tør derfor ikke akseptere noe som strider mot trosbekjennelsen eller det som deres kirke har godkjent, selv om Skriftens ord er aldri så tydelig.

Til tross for at Bibelen er full av advarsler mot falske lærere, er mange villige til å overlate omsorgen for sin sjel til geistligheten. I dag finnes det tusenvis av kristendoms bekjennere som ikke kan gi noen annen grunn for det de tror, enn at de har lært det av sine religiøse ledere. De bryr seg lite om Kristi undervisning, men stoler blindt på det presten sier. Er det slik at prester er ufeilbare? Hvordan kan vi stole på den veiledning de gir, hvis vi ikke ut fra Guds ord vet at de har lyset?

Mangelen på moralsk mot til å forlate verdens brede landevei får mange til å følge etter dem som går for å være lærde. Og fordi de er uvillige til selv å undersøke, blir de hjelpeløst bundet i villfarelse. De innser at sannheten for vår tid er klart åpenbart i Bibelen, og de merker at Den Hellige Ånds kraft følger forkynnelsen av den. Likevel lar de geistlighetens motstand føre dem bort fra lyset. Selv om forstanden og samvittigheten er overbevist, tør disse villedete menneskene ikke tenke annerledes enn presten. Deres egen dømmekraft og evige interesser blir overlatt til et annet menneskes vantro, stolthet og fordom.

Satan arbeider på mange måter gjennom menneskelig påvirkning for å lenkebinde sine fanger. Han sikrer seg masser av mennesker ved å knytte dem til personer som ikke vil ha noe å gjøre med Kristi kors. Uansett om det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, mellom ektefeller eller venner, er virkningen den samme. Sannhetens motstandere utøver sin makt til å beherske samvittigheten, og de som kommer under deres kontroll, er ikke modige eller selvstendige nok til å gjøre det de ser som sin plikt.

Uvitenhet er ingen unnskyldning

Guds sannhet og storhet kan ikke skille lag. Med Bibelen innenfor vår rekkevidde er det umulig å ære Gud med feilaktige meninger. Mange påstår at det er likegyldig hva man tror, når man bare lever rett. Men livet formes av troen. Dersom vi har adgang til lys og sannhet, og vi forsømmer anledningen til å høre og se, stiller vi oss i virkeligheten avvisende. Da velger vi mørke fremfor lys.

«Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.» (Ord 16,2). Uvitenhet er ingen unnskyldning for villfarelse eller synd når man har rike muligheter til å kjenne Guds vilje. En vandringsmann kommer til et sted der flere veier møtes. Et veiskilt viser hvor de forskjellige veiene fører hen. Hvis han ikke retter seg etter veiskiltet, men velger den veien han selv mener er den riktige, vil han trolig finne ut at han går i feil retning, selv om han er aldri så oppriktig.

Gud har gitt oss sitt ord for at vi skal bli kjent med det og få vite hva han ønsker av oss. Da den lovlærde kom til Jesus og spurte: «Hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» henviste Jesus til Skriften og sa: «Hva står skrevet i loven? ... Hva leser du der?» (Luk 10, 25.26).

Uvitenhet er ingen unnskyldning hverken for ung eller gammel, og kan ikke fri dem fra den straffen som rammer overtredere av Guds lov. For i Bibelen har de en nøyaktig fremstilling av denne loven, dens prinsipper og krav. Det er ikke nok at hensikten er god. Det er ikke nok å gjøre hva en person mener er rett, eller hva presten forteller er riktig. Det gjelder hans egen frelse, og han må selv studere Skriften. Uansett hvor overbevist han er om at presten vet hva som er sannhet, må han ikke bygge på det. Han har et kart som viser hvert eneste vei merke på himmelveien, og han bør aldri på noe punkt gjette seg frem.

Personlig studium nødvendig

Den første og største plikt for ethvert tenkende menneske er å søke sannhet i Guds ord, leve i lyset og oppmuntre andre til å gjøre det samme. Hver dag bør vi ivrig studere Bibelen, veie hver tanke og sammenligne skriftsted med skriftsted. Med Guds hjelp skal vi selv danne våre meninger, for vi skal selv stå til regnskap for ham.

Lærde personer har pakket Bibelens klare budskap inn i tvil og mørke. De gir inntrykk av å ha stor visdom, og fremholder at Den hellige skrift har en mystisk, åndelig mening som ikke kommer klart frem i selve teksten. De er falske lærere. Det var til slike Jesus sa: «Dere farer vill! Og kommer ikke det av at dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt? » (Mark 12, 24).

Bibeltekstene må oppfattes i samsvar med deres likefremme mening, unntagen når et symbol eller et bilde er brukt. Kristus har selv sagt: «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.» (Joh 7,17). Hvis folk ville tro Bibelen slik den er skrevet, og falske lærere ikke villedet og forvirret dem, ville et stort verk bli utført som englene kunne glede seg over, og tusenvis av villfarne mennesker ville bli ført inn i Kristi hjord.

Vi bør bruke alle våre forstandsevner når vi studerer Guds ord, og anstrenge oss for å fatte så mye som mulig av hans vesen og tanke. Men vi må ikke glemme at barnets lærvillighet og respekt er den rette innstilling hos en som skal ta imot kunnskap. Bibelske problemer kan ikke takles med de samme metoder som når det gjelder filosofiske spørsmål. Vi skal ikke studere Bibelen med den selvsikkerhet som mange har når de gir seg i kast med vitenskapelige spørsmål, men ha tillit til Gud og et oppriktig ønske om å forstå hans vilje. Vi må ha en ydmyk og lærvillig holdning når vi skal motta undervisning hos den store Jeg Er. Ellers vil onde engler villede og forherde oss så Guds ord ikke gjør inntrykk.

Mange deler av Bibelen som lærde personer enten kaller mystiske eller anser som uvesentlige, er fulle av trøst og informasjon for dem som er blitt undervist i Kristi skole. En av grunnene til at mange teologer ikke har klarere forståelse av Guds ord, er at de lukker øynene for ting de ikke vil etterleve. Når det gjelder å forstå Bibelen, er det ikke først og fremst en persons intelligens det kommer an på, men om han helhjertet og oppriktig lengter etter rettferdighet.

Bibelstudium og bønn hører sammen. Bare Den Hellige Ånd kan lære oss å forstå betydningen av de lettfattelige ting, eller hindre oss i å forvrenge det som er vanskelig å forstå. Engler har til oppgave å gjøre oss mottagelige for Guds ord, så vi blir grepet av skjønnheten i det, formant av advarslene og opplivet og styrket av løftene. Vi bør gjøre salmistens bønn til vår egen: «Lukk opp mine øyne, så jeg kan se de underfulle ting i din lov!» (Sal 119,18).
Fristelser virker ofte uimotståelige fordi den som blir fristet, har forsømt bibelstudium og bønn og derfor ikke alltid husker Guds løfter så han kan møte Satan med Skriftens våpen. Men engler omgir dem som er villige til å ta imot guddommelig undervisning. Når nøden er stor, vil de bli minnet om nettopp det de trenger.

Jesus gav disiplene dette løfte: «Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» Men for at Den Hellige Ånd i farens stund skal kunne minne oss om Kristi kunnskap, må hans ord på forhånd bli lagret i vårt sinn. David sa: «I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg.» (Joh 14,26; Sal 119,11).

Farlig å så tvil

Alle som verdsetter de evige verdier, må vokte vantroens innfallsveier. Sannhetens bæresøyler vil bli angrepet. Det er umulig å unngå ironi og ordkløveri og vantroens lumske smitte. Satan tillemper sine fristelser for alle slags mennesker. Han møter de uopplyste med spøk og hån, og de intellektuelle med vitenskapelige innvendinger og filosofiske resonnementer for å skape mistillit til Bibelen og få folk til å forakte den. Endog unge mennesker med liten erfaring drister seg til å tvile på grunnprinsippene i den kristne tro. Selv om denne ungdommelige vantro ofte er noe overfladisk, gjør den sin virkning. Mange blir lokket til å gjøre narr av sine fedres tro og til å spotte nådens Ånd. (Heb 10,29).

Noen av dem som gav inntrykk av å kunne bli til ære for Gud og til gagn for verden, er blitt ødelagt av vantroens fordervelige atmosfære. De som stoler på selvsikre menneskers fornuft og dømmekraft, og innbiller seg at de kan forklare guddommelige hemmeligheter og finne frem til sannhet uten hjelp av Guds visdom, blir fanget i djevelens felle.

Bibelen som leveregel

Vi lever i den alvorligste tid i verdens historie. Skjebnen for verdens myldrende millioner skal avgjøres. Vår egen fremtidige velferd og andres frelse avhenger av den kurs vi følger. Vi trenger sannhetens Ånd til å lede oss. Enhver som følger Kristus, bør oppriktig spørre: «Herre, hva vil du jeg skal gjøre?» Vi må ydmyke oss for Gud i faste og bønn, og grunne meget på hans ord, særlig det som angår dommen.

Nå er tiden til å søke en dyp og levende erfaring med Gud. Det er ikke et øyeblikk å miste. Avgjørende begivenheter skjer rundt omkring oss. Vi er på Satans forheksede grunn. Guds vaktmenn må ikke sove! Fienden lusker omkring og er parat til å angripe og gjøre dere til sitt bytte, om dere et øyeblikk skulle slappe av og bli søvnige.

Mange misforstår sitt forhold til Gud. De slår seg til ro med at de ikke gjør noen onde gjerninger, og glemmer de gode og edle handlinger som Gud venter av dem, men som de forsømmer. Det er ikke nok at de er trær i Guds hage. De skal også bære frukt, for det venter Gud av dem. Han holder dem ansvarlig for at de unnlot å gjøre alt det gode som de med hans hjelp kunne ha gjort. I himmelens bøker står det om dem at de suger ut jorden. (Luk 13,7).

Men selv disse er ikke uten håp. I kjærlighet og langmodighet taler Gud ennå til dem som har avvist hans nåde og barmhjertighet. Derfor sier han: «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. Pass derfor nøye på hvordan dere lever, '… så dere kjøper den rette tid, for dagene er onde.» (Ef 5,14-16).

Når prøvetiden kommer, blir det åpenbart hvem som har gjort Guds ord til norm for sitt liv. Om sommeren er det ikke noen merkbar forskjell på eviggrønne og andre trær. Men når vinterstormene setter inn, står de eviggrønne uforandret, mens de andre mister løvet.

Nå er det ofte vanskelig å skjelne en falsk kristendomsbekjenner fra en sann kristen, men snart vil forskjellen bli synlig. Når det kommer motgang, når fanatisme og intoleranse igjen får dominere, og når forfølgelsen flammer opp på ny, vil hykleren og den lunkne miste motet og svikte troen. Men den sanne kristne står fast som fjell. Hans tro er sterkere og hans håp klarere enn i medgangstider. Salmisten sier: «Jeg grunner på dine lovbud.» «Av dine påbud får jeg forstand, derfor hater jeg alle falske stier.» (Sal 119,99.104).

«Lykkelig er den som finner visdom.» «Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, men står der med løvet grønt. Det sturer ikke i tørketider og holder ikke opp med å bære frukt.» (Ord 3,13; Jer 17,8).

(Utdrag av boken Mot Historiens Klimaks, av Ellen G. White, kapittel 37.
 Boken fås gratis tilsendt i posten fra undertegnede).

Med vennlig hilsen
Abel og Bente Struksnes


[Tilbake til hovedsiden]


Denne siden tilhører Abel Struksnes. For mer informasjon, skriv til Kristen Informasjonstjeneste, Bente & Abel Struksnes, Vestrumsbygda 26, 2879 Odnes, Norge, eller send meg en e-mail: abels@online.no