Flørting med Rom

I flere aviser kan vi lese om stor oppslutning om felleskirkelige samlinger. Protestanter og katolikker går sammen. Strategien har vært klar: Først forenes de forskjellige protestantiske samfunnene, deretter slår denne blokkdannelsen seg sammen med katolikkene.

Spørsmålet stilles: Hvorfor går kirkesamfunnene sammen? Hva er i ferd med å skje? Fra katolikkenes egne kilder finner vi at pavens frontkjempere, jesuittene, har fått oppdraget fra Rom om å forene kirkesamfunnene - gjennom dialoger med andre kirkesamfunn. Fra Jesuittenes Generalkonferens i 1995, står det at «den Hellige Far har gang på gang bedt Jesuittene om å få i stand en mellom-religiøs dialog, en apostolisk prioritering i det tredje millenium.» Og videre: «Det ser ut for at dialog utvikler den samlende og frigjørende potensiale for alle religioner.»…«Mellomreligiøse dialoger er et integrerende element av Jesuittenes misjon.»

Fra Jesuittenes generalforsamling står det videre at «vi har et spesielt ansvar for å fremme mellomreligiøse dialoger»... Den jesuittiske arv er «å utvikle en dialogens kultur i vår tilnærming til troende av andre religioner. Denne dialogens kultur skulle bli det spesielle sær-kjennetegn for vårt Samfunn»...

Gjennom Jesuittenes økumeniske bestrebelser forsøker den Katolske Kirke å få dialoger med hinduer, jøder, budhister, forskjellige protestantiske kirkesamfunn osv. Når vi ser at kirkesamfunn går sammen til forskjellige arrangementer, er dette det synlige resultatet av dialogene mellom kirkesamfunnene.

Den katolske kirke har helt siden det Annet Vatikankonsil, fra 1962-65, arbeidet for å forene de forskjellige protestantiske kirkesamfunnene under Roms vinger. Etter den tiden ble protestantene ikke lenger kalt for kjettere, men for «adskilte brødre». Nå har katolikkene fått vind i seilene. Akkurat som det er moderne å forene seg på det politiske, økonomiske og militære området, så skal de også forene seg på det religiøse området. Denne foreningen har resultert i en ting: Det har skjedd en forandring med protestantene. De har nærmet seg den Katolske Kirke.

Protestanter og katolikker gjør stadige overenskomster, bl.a. gjennom «Joint Declaration» (felleserklæringen ang. rettferdiggjørelsesslæren mellom de Lutherske kirkene og den Katolske Kirke) og «Charta Oecumenica», en overenskomst mellom katolikker og protestanter i Europa. I dette dokumentet maner de til «full kirkelig enhet» og til «felles evangelisering og misjon i Europa.» De skal «unngå sårende konkurranse» og «oppfordre mennesker til ikke å forandre sitt kirkelige medlemskap»... Derfor skal kirkesamfunnene drive felles evangelisering for de kirkefremmende, og den enkelte menighet skal arbeide for å nå dem som har «gått ut bakdøra». I praksis betyr denne overenskomsten i «Charta Oecumenica»-dokumentet at alle anerkjenner hverandre som fullverdige alternativer. De skal evangelisere sammen, men ikke forsøke å "stjele" medlemmer fra hverandre. Men hvordan kan protestantiske kirker gå inn i en slik avtale med den Katolske Kirke? Da er friheten i fare, friheten til klart å forkynne et fullstendig bibelsk budskap inkludert budskapet som oppfordrer menneskene til å gå ut fra Babylon (Åp. 18. 4).

I dag er det nesten ingen protestantiske prester som kaller paven for Antikrist. Protestantene på Luthers tid var ikke i tvil. Luther sa: «Jeg sa tidligere at paven var Kristi stedfortreder. Nå hevder jeg at han er vår herres motstander og djevelens apostel.» Den gangen da Luther tok imot den pavelige bullen, sa han: «Jeg forakter den og angriper den fordi den er ryggesløs og usann.. Det er Kristus selv som blir fordømt i den. Det gleder meg at jeg må tåle slike onder for den beste sak som finnes. Jeg merker alt en større frihet i mitt hjerte, for nå vet jeg endelig at PAVEN ER ANTIKRIST, OG AT HANS TRONE ER SELVE SATANS TRONE.» I de Lutherske Bekjennelsesskrifter side 539, står det at «de kjennetegn som karakteriserer Antikrist i følge Skriften, passer fullstendig på Pavedømmet og dets tilhengere.» Luther hadde rett i dette. Alle Bibelens kjennetegn på denne store antikristelige maktfaktoren i Åpenbaringsbokens 13. 17 og 18 kapittel passer på pavemakten. En av titlene på denne forførende maktfaktoren er «Skjøgen». Bibelen kaller den «mor til skjøgene».

«Vi er moderkirken», sier Vatikanets talsmann, kardinal Joseph Ratzinger, i deres magasin "The Daily Telegraph", den 4. sept. 2000. Den Katolske Kirke er altså Skjøgen, og i Bibelen, i Åpenbaringsbokens 17. kapittel og 5. vers, leser vi at Skjøgen har skjøgedøtre. Det er kirkesamfunnene som går inn i samarbeidsforhold med skjøgen, og følger flere av de falske læresetninger som hun forfekter. Bibelen advarer oss på det sterkeste til ikke å gå inn i partnerskap med Skjøgen. Den sier: «GÅ UT FRA HENNE MITT FOLK, for at dere ikke skal ha del i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager» (Åp. 18. 4).

På tross av disse klare advarslene, så ser vi at protestantiske kirkesamfunn i dag går inn i økumeniske forbindelser med Skjøgen. I stedet for å protestere mot pavemakten og de falskhetene den står for, går de sammen med den. Dette er klare signaler på frafallen protestantisme.

Hvis du og jeg anser oss for å være en del av Guds folk, så bør vi ikke gå inn i økumeniske forbindelser med pavemakten og frafallen protestantisme. Vi er på det sterkeste oppfordret til å gi en høy og klar advarsel om å GÅ UT fra den store forførende verdensmakten i endetiden; pavemakten. Hvordan kan vi gi riktige signaler om å gå ut fra Babylon, når vi går inn og tilber sammen med Babylon?

Vi vil presisere at det vi advarer imot, er det katolske systemet og de ubibelske lærdommene som dette kirkesamfunnet står for, samtidig som vi vil advare imot frafallen protestantisme. Vi er overbevist om at det finnes mange ærlige og oppriktige Guds barn i disse kirkesamfunnene. Gud må tydeligvis ha Sitt folk selv i Babylon, siden Han sier "Kom ut fra henne, Mitt folk…" (Åp. 18. 4) Gud har lagt på oss en byrde for å gi dette kallet til de menneskene som i uvitenhet er en del av Babylon. "Jeg har gjort deg til vekter", sier Gud. "Du skal høre ord fra Min munn, og så skal du advare dem fra Meg" (Esek. 3. 17). Vi ønsker å møte Guds folk som enda er Babylon, i himmelen. Vi kan ikke holde ut tanken om at deres blod skal kreves av vår hånd, fordi vi har avslått den ubehagelige oppgaven å gi Guds advarsels- og håpsbudskap. Når Gud ga sine skarpe advarsler gjennom profetene i gammel tid, var det ikke for å angripe dem som levde i frafall. Han irettesatte i dypeste kjærlighet. Han så at hvis de fortsatte samme kurs, ville det ende i fortapelsen. Men "Jeg har ikke behag i noens død, sier Herren Gud. Vend derfor om, så skal dere leve!" (Esek. 18. 32)

Den økumeniske bevegelsen maner til enhet. Men skal vi ha enhet ved flertallsbeslutninger, når disse strider mot Guds ord, eller skal enheten dannes på grunnlag av et "SÅ SIER HERREN"? Bibelen gjør det klart at en sann enhet må bygges på alt det Jesus sto for, både i liv og lære (Matt. 28. 18-20). Jesus sa at vi må være ett i Ham (Joh. 17. 21). Katolisisme og økumenikk er noe helt annet. La oss ta noen få korte eksempler: Den Katolske Kirke har ikke gått bort fra et eneste av de ubibelske dogmene som gjorde reformasjonen nødvendig. Fremdeles lærer de at paven er Kristi stedfortreder på jorden, men det er på Kristus (klippen) vi skal bygge vår tro og vår menighet, og ikke på feilende mennesker, (slik som pavene har vært opp gjennom historien). Fremdeles tilber de jomfru Maria, mens Bibelen sier at vi ikke skal tilbe avdøde personer eller bilder/statuer av dem. (5. Mos. 18. 10-12; 2. Mos. 20. 4-6). Fremdeles påkalles helgener. Hver dag leser katolske prester messe for levende og døde, mens Bibelen sier at de døde ikke vet noen ting. De ligger i graven til oppstandelsens dag. (Fork. 9. 5. 6 + 10 og 1. Tess. 4. 15-17). Under hver nattverd «skaper» og "ofrer" de Jesus på nytt, idet de tror at nattverdsbrødet (oblaten) ved prestens velsignelse, bokstavelig blir til Jesu legeme. Bibelen sier derimot at Jesus ble ofret én gang for alle, og at nattverden skal være til minne om det offer Jesus tilveiebrakte på korset for oss (1. Kor. 11. 24; Heb. 9. 24-28).

Dessuten har den Katolske Kirke gjennom tidene innført mange ubibelske skikker, og det er beklagelig at flere protestantiske kirkesamfunn har godtatt flere av disse. Det er også den Katolske Kirke som har endret Guds ti bud i katekismebudene, slik at disse på flere punkter er helt annerledes enn Guds 10 bud i Bibelen. (Sammenlign selv katekismebudene med budene i Bibelen i 2. Mos. 20. kapittel, versene 3-17). Dessverre har den Lutherske Kirke godtatt den katolske budforfalskningen. Hvilket frafall, hvilken forførelse! (Matt. 5. 17-19).

Bibelen sier at kongene på jorden driver hor med Skjøgen, og de som bor på jorden blir drukne av hennes horelevnets vin (Åp. 17. 2). Vi har nå nevnt noen punkter av Skjøgens berusende vin = de falskhetene som Skjøgen skjenker jordens befolkning med. Skjøgen driver altså politisk og religiøst hor med skjøgedøtrene, som blir ført vill av hennes trolldom (Åp. 18.23).

Det er bedrøvelig og oppsiktsvekkende at protestantiske kirker nå søker samarbeid med den maktfaktoren som reformatorene kalte for ANTIKRIST =pavekirken. Den gruppe mennesker som en gang måtte flykte for den katolske kirkes bajonetter og overmakt, er nå blitt SAMARBEIDSPARTNER med den samme makten. Hvilken dramatisk holdningsendring, hvilket frafall!

Det er klart at vi skal forsøke å så ut den evangeliske seden til alle mennesker og gjerne ha Bibelstudier med dem, det er vi jo oppfordret til å gjøre, men når et protestantisk kirkesamfunn - som en organisasjon - knytter seg til Skjøgen, da har de gått ett skritt for langt.

Appellen lyder nok en gang til dem som nå samarbeider med Rom: «GÅ UT FRA HENNE MITT FOLK, FOR AT DERE IKKE SKAL HA DEL I HENNES SYNDER, OG FOR AT DERE IKKE SKAL FÅ NOEN AV HENNES PLAGER.»

Valget er ditt! Be Gud om hjelp til å følge Hans råd! Det angår din evige skjebne.

Vennlig hilsen Bente og Abel Struksnæs

[Tilbake til hovedsiden!]